Puccini: Tosca
Birgit Nilsson (Tosca), Feranco Corelli (Cavaradossi), Dietrich Fischer-Dieskau (Scarpia)
Orchestre e coro dell’Accadenia di Santa Cecilia, dir.: Lorin Maazel
(opptak fra juni 1966) Decca 2CD 460 763-2
Puccini med Birgit Nilsson? Tilsynelatende kunne man tro at dette var en salgsmessig gimmick fra plateselskapet i et forsøk på kynisk utnyttelse av navnet til den store svenske sopranen.
Men Tosca er ikke bare en lett og lyrisk opera. Den har nok av dramatisk stoff i seg. Handlingen spiller seg ut med Napoleons-krigene som historisk bakgrunn. Det er kjærlighet mellom to elskende, og et komplott hvor ingrediensene er politisk flyktninger, makt, tortur og sexpress. For å sitere CD-heftets kort-kort-kort oppsummering av operaen:
Da baron Scarpia, politisjefen, torturerer Cavaradossi, tilbyr Tosca sin kropp og så dreper han med kniv.
Det hele går galt, ikke bare for handlingens skurk men også men også det unge elskende paret møter døden – og da har vi ingrediensene til en opera med grunnleggende dramatisk stoff i seg. Det er politikk det dreier seg om – og maktmisbruk av en langt annen grad enn Bill Clintons sekretærlek på det orale rommet. På denne innspillingen er det også lagt inn lyden av marsjerende politisoldater og kanon- og geværskudd flerrer gjennom musikkbildet. Vi skal ikke være i tvil om at at det er alvorlige saker som foregår.
Men Puccini er ikke Wagner. Han skriver ikke i lange musikalske linjer hvor et uttrykk eller en setning som hos Wagner gjerne varer en normal Puccini-akt. Tonespråket er lyrisk, med et dramatisk islett i seg. Hvordan kommer så en av våre aller største dramatiske sopraner dette århundret ut av det?
Noen steder, som i annenaktens Vissi d’artestemmer det svært bra. Og litt senere mot slutten av akten, der Tosca knivstikker Scarpia – Io tenni la promesa – kommer hennes dramatiske tyngde til full rett. Men andre steder blir intonasjonen for kortfattet for at fruens ‘tunge’ stemme makter sprangene like elegant og lekende – som en Maria Callas eller Kiri Te Kanawa. Likevel er hun med på å bære denne innspillingen og gi Tosca et alvorligere og mer dramatisk preg.
Det er så mye bra å si om denne innspillingen. Den er sprutende, fargefyllt og dramatisk. Lydbildet fra 1966 er eksellent. Og Franco Corelli og Dietrich Fischer-Dieskau som henholdsvis den unge maleren og politisjefen er praktfulle. Det er den levende atmosfæren i opptaket, ypperlig anrettet av Santa Cecilia-akademiets orkester under ledelse av Lorin Maazel, som setter prikken over i’en.
Det er så mye bra å si om denne nye serien til Decca. De blar i arkivene, finner det beste av det beste og anretter det med tanke på en ny generasjon opera-lyttere. Her er ingen tykke teksthefter og presentasjoner av aktørene på fire språk. Attpåtil er operaenes handling sammenfattet på 4-5 linjer, noe som sikkert vil irritere operavaktmestrene grenseløst.
Men dette tåler vi, for det er musikken og utøvelsen som er det primære. I denne operaen blir vi konfrontert med en dramatisk virkelighet av langt andre dimensjoner enn hva som foregår i Det Hvite Hus. I tillegg har vi sangere og en innspilling av absolutt toppmerke.
Hva mer skal vi forlange?
