Einojuhani Rautavaara: Angel of Dusk – kontrabasskonsert(1980), Symfoni nr. 2 (1957/84), Suomalainen myyttu (En finsk myte) (1977), Pelimannit op. 1 (Felespillere) (1952)
Tapiola Sionfonietta dir.: Jean Jacques Kantorow, Esko Laine – kontrabass BIS CD-910
Rautavaaras andre symfoni stammer fra den tiden han levde på legatmidler fra selveste Sibelius som hadde sendt den lovende unge studenten til USA for studere komposisjon. Symfonien er klart påvirket av strømninger i tiden, selv om den er holdt i et noenlunde behersket moderat tonespråk. Klanglig gir den en anelse om hva som kom til å skje 15-20 år etter. Men det er lite som er felles med eksempelvis den arktiske symfonien som kom tidlig på 70-tallet. Symfonien ble revidert i 1984.
Langt mer iørefallende som ungdomverk er hans opus 1, Pelimannit (felespillere) fra 1952. Her har han brukt østerbotniske felespilleres melodier som grunnlag for frie fantasier i dette seks minutters lange verket som opprinnelig ble skrevet for klaver.
Suomalainen myytti (finske myter) fra 1977 er et modent verk med tydelige likhetstrekk til hans Hommage-komposisjoner fra samme tid til komponister som Bartok, Kodaly og Liszt.
Hovedverket på denne CD’en er kontrabass-konserten som inngår i Angel-syklusen. Angels and Visitation fra 1978 var det første verket, senere kom Playground for Angels og Angel of Light, den syvende symfonien, i 1994.
Det ligger ikke noe ‘religiøst kitsch’ – Rautavaaras egne ord – eller mystifiserende bak valg av titler. Han ønsker i stedet å minne oss om det som ligger bortenfor vår bevissthet, eller evne til å oppfatte. Sånn sett føler han seg i slekt med William Blakes visjoner og Rilkes skrekksyn – ‘..ein jeder Engel ist schrechlich.’
Vekten i konserten ligger på å utforske det klanglige rom. Derfor benytter han seg mer av de mulighetene som ligger i instrumentet, enn å vise virtuose ferdigheter. Satsene har fått navnene Hans første åpenbaring, Hans monolog og Hans siste åpenbaring.
Kontrabass-konserten er tidligere spilt inn med Finsk Radios Symfoniorkester og Leif Segerstam med Olli Kosonensom solist. Dette var et konsertopptak fra urframføringen av verket i 1984. Denne nye innspillingen er svært forskjellig. Ved at formatet er dempet fra stort klangrikt symfoniorkester ned til nærmest det kammerspillende Tapiola Sinfonietta, blir musikkoppfatningen også forskjellig.
Man merker at et mindre ensemble har større evne til å lytte til hverandre og utøve samspill i en langt annen grad enn musikere som er vant til å spille med hundre andre kolleger. Dette gir også utslag for solisten, som her kommer mye bedre til rette. Spillet blir mer intensivt og klangrikt. Innspillingen er svært fascinerende.
Det samme kan sies om framførelsen av de øvrige verkene på denne CD’en. Tapiola Sinfonietta og Jean-Jacques Kantorow gir levende og nærværende tolkninger av disse verkene.
Merkelig nok er Rautavaaras musikk så å si ukjent i Norge. Det sier i grunnen alt om en nasjon som ennå krangler om å reise en nasjonalopera. Ute i verden er Rautavaara en av de betydeligste nålevende komponister. Hans siste CD-innspillinger vakte stor oppmerksomhet og mottok internasjonale priser, bl.a. Grammy i USA og platebransjens Midem-pris i Cannes både i år og i fjor.
Likevel synes jeg denne innspillingen er noe sprikende. Den andre symfonien er opplagt ikke det verket du skal starte med når du ønsker å bli kjent med Rautavaara. Derfor blir det galt å sette det sammen med slike betydelige verk som kontrabass-konserten og dels de to andre komposisjonene.
