John Helmrich Roman: Drottningsholmsmusiken
Uppsala Kammerörkester dir.: Anthony Halstead Naxos 8.553733S
Hvis du aldri har vært borte i denne musikken før og hører den spilt uten introduksjon, vekkes din nysgjerrighet til uante høyder. Du går og lurer på hva i all verden for slags Vivaldi er dette? Eller finnes det orkestermusikk av Händel du ennå ikke har hørt – eller var Telemann i stand til å skrive slike fengende toner?
Men så er det ingen av delene. Attpåtil av en svenske, så lykkelig befridd fra oppstyltet og pottesur alvor at du skjønner at nabofolket må ha opplevd en lykkelig tid for et par århundrer siden. La deg heller ikke skremme av at noe som kaller seg Uppsala Kammarörkester spiller. Vi har nok hørt friskere barokk framført, men til svensk – akademisk – orkester å være må vi bare bøye oss i støvet, si menuetten, og uttrykke vår umiddelbare beundring. Her har formelle konvensjoner og bundethet vært totalt fraværende.
Responsen er umiddelbar på Johan Romans Drottningsholmsmusikk, festmusikk i den rette betydnign av ordet. Mer makasløs musikk ble sikkert aldri musisert i Norden for 250 år siden. Man merker først og fremst Händels klo i disse stykkene, og det er ikke merkerligere enn at Roman bodde fem ungdomsår i London og spilte som fiolinvirtuos i Händels operaorkester.
Drottningsholmsmusikken ble komponert til hoffets festligheter i 1744. Bryllup skulle feires ute på Drottningsholm om sommeren. Musikk skulle framføres hele døgnet og musikerne skulle forflytte seg alt etter som hvor begivenhetene fant sted og de kongelige til enhver tid oppholdt seg.
Hele 24 musikkstykker framsto til anledningen, med åtte som reserve.
Dette er frisk og feiende barokk, komponert uten patos og svulstigheter og med festen som nærmeste inspirasjon.
Når det i tillegg spilles så forfriskende fra noe du kunne ha antatt var hva navnet innbød til, nemlig et akademisk selvhøytidelig ensemble, er det bare å innrømme at det er håp for Sverige.
