Rossini: Il turco in Italia
Cecilia Bartoli, Michele Pertusi, Alessandro Corbelli, Ramón Vargas, Roberto de Candia, Laura Polverelli, Francesco Piccoli
Orchestra & Coro del Teatro alle Scala di Milano
dir.: Riccardo Chailly Decca 458 924-2
Har du sansen for Rossini – og hvem har vel ikke det? – bør du også skaffe deg denne innspillingen. Il turco in Italia er av en av hans mindre spilte operaer og ble oppført første gang på La Scala i 1814. Den har ikke oppnådd like stor spilleglad popularitet som eksempelvis Barberen i Sevilla.
Men her er alt som gjør slike Rossini-operaer så populære: den fyrige musikken som i humoristiske sprett fyker avgårde over stokk og stein og injiserer doser av godt humør i tilhøreren og smittende spilleglede hos såvel solister som musikere.
Det siste merkes så altfor godt. Riccardo Chailly og orkesteret fra La Scala må ha hatt en ellevill stund i selskap med Bartoli og de andre solistene da denne to-akteren ble spilt inn.
Dernest er det Cecillia Bartoli. Den italienske mezzo-sopranen har for lengst tatt steget fra å være ‘lovende’ til å bli ‘ledende’. I USA og New York eier hun en popularitet på linje med en popstjerne.
Dette er i første rekke hennes innspilling. Ypperlig innsats fra øvrige solister, kor og orkester, men det er først og fremst hun som briljerer i denne innspillingen. Briljans er uttrykket, for selv om det er ensemble-sangen som representerer de vokale høydepunktene i denne innspillingen, er det Bartoli som skinner.
Som vanlig med Rossini er det hele bare tull og tøys. Forviklinger, sjalu ektemenn, elskovssultne kvinner, en tyrkisk prins, sigøynere, maskeball, diverse hurlumhei… et stykke ut i det som med stor overdrivelse kan kalles for handling, er det umulig å følge med i alt spetakkelet. Men hva gjør vel det?
Etter som vi kan se får de to unge parene hverandre til slutt og dotten av en veik eks-ektemann er og forblir en dott.
Men i opera buffo skal det ikke stilles andre krav til handling enn at den skal fylle det musikalske forløp, at det er en ytre ramme hvor komponisten kan dandere og pynte og la solistene briljere med sine vokale ferdigheter.
For her bobler Rossini over av musikalsk overflod. Generøst deler han ut koloratur-løp til solistene – hvor særlig stjernen får anledning til å vise sitt mesterskap – og her fyker de musikalske poengene avgårde uten dveling og nøling av noe slag.
Som sagt er det humøret som er første og siste bud i denne innspillingen. Det passer seg ikke å påkalle Wagner og Richard Strauss i selskap som dette. Alt til sitt bruk!
Så for dem som evner å ta musikk og opera på ikke altfor mye alvor, og lar seg smitte av sang- og spillegleden på denne innspillingen, kan vi love en riktig feststund, ypperlig ivaretatt som den er av fremragende solister og en dirigent og et orkester som har Rossini godt innenfor huden. Men først og fremst er det Bartoli.
Bellissimo!
