Jan Henrik Kayser spiller Harald Sæverud
Arioso KPCD 02
Titlene på Harald Sæveruds musikk er ofte som komponisten selv: full av rare innfall, naturinntrykk og fantasi-poetisk klingende navn. Som musikk som beveger seg på kingelvevstrenger (op. 22 nr. 4) eller revebjøller (op. 22 nr. 1), vindharpe-slåtter, syljetoner og andre illustrerende navn som kler hans minityrstykker for klaver.
Så var han også en særing innen norsk musikkliv, en komponist som gikk sine egne veier og ‘hørte’ sin musikk temmelig upåvirket av trender og stilarter ute i den store verden.
Dette er den andre CD’en hvor Jan Henrik Kayser spiller klaververk av Sæverud. På Simax-innspillingen fra 1991 hører vi også noen av de mest populære stykkene som også finnes på denne utgaven, så som Kjempeviseslåtten, Rondo Amoroso, Fuglefløyt-variasjoner, Den siste bå’nlåt og Syljetone. Ellers gir Simax-utgaven en jevnere og bedre presentasjon av Sæveruds klavermusikk enn denne utgaven, og bør sånn sett være et riktigere valg hvis man skal prioritere.
For på denne CD’en har Kayser valgt å inkludere klaverstykker komponisten skrev alt som 12-åring og annen musikk som stilmessig ikke hører til Sæveruds originale og sære toneverden. Du hører så absolutt påvirkningen fra Grieg i hans komposisjoner fra tiden rundt 1. verdenskrig.
Vekten er med andre ord lagt på den retrospektive delen av Sæveruds klavermusikk, og hvis vi bak dette valget aner oppfølgere som skal presentere alt av hans klavermusikk, kan dette være tilgitt. Men da skjønner vi ikke hvorfor de 3-4 populærstykkene han er så kjent for absolutt også må med på denne utgivelsen.
Jan Henrik Kayser tolker Sæverud med lett og ydmyk fingersetning. Anerledes kan man ikke tilnærme seg en komponist som skulle skildre kingelvevstrengenes vinddans. Men der det trengs slår han også til med kraftfull dynamikk som i Kjempevise-slåtten.
