Dmitri Sjostakovitsj: Cellosonate nr. 2 op. 40,
Stravinskij: Suite italienne for cello og klaver,
Prokofiev: Cellosonate op. 119
Truls Mørk – cello, Lars Vogt – klaver
(Virgin Classics 7243 5 45274 2 5)
Dette er årets andre CD for Truls Mørk hvor han framfører cellosonater av russiske 1900-talls komponister. Det er ikke mange måneder siden hans innspilling med musikk av Rakhmaninov og Mjaskovskij forelå – forøvrig an CD Kulturspeilet fant både spennende og utfordrende selv om musikkvalget lett kunne assosiere i retning av ‘rødvin og stearinlys’.
Nå er det trekløveret Sjostakovitsj, Prokofiev og Stravinskij som Truls Mørk forsøker seg på, komponister med an langt annen profil enn den kanskje noe forslitte og overlevde senromantiker Rakhmaninov.
Tilgjengeligheten er da heller ikke den samme. De som frydet seg over Truls Mørks/Thibaudets praktfulle spill og Rakhmaninovs skjønne og kanskje noe søtladne klanger – det må være lov å nye rødvin til klassisk musikk! – vil her finne musikk av den stikk motsatte støpningen.
Det er derfor jeg også er litt i tvil om denne innspillingen. Kanskje ligger Rakhmaninov/Mjaskovskij-innspillingen for fersk i minnet til at jeg helt kan komme inn på denne CD’en. Eller så er det at partneren Jean-Yves Thibaudet her er skiftet ut med Lars Vogt. I den grad man kan snakke om en ‘fransk’. henholdsvis en ‘tysk’ spillestil, vil disse to innspillingene reflektere dette. Der Thibaudet er følsom og lekende kommer på innsiden av Rakhmaninovs musikk uten at det blir føleri av det, opptrer Lars Vogt metronom-messig punktlig. Som en maskin feier han enhver unødvendig til side.
Selvfølgelig skal man ikke forakte Stravinskij spilt som en maskin. Komponisten var selv inntil det hysteriske pedantisk med hvordan hans musikk skulle spilles, og han ønsket på langt nær å overlate tolkningen til utøverens fri improvisasjoner.
Derfor er jeg også noe delt over denne innspillingen. Best utbytte får jeg av Sjostakovitsj’s andre cellosonate. Denne sonaten er også en av komponistens mest spilte kammerverk, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Innsmigrende melodier i glade rundkast med Sjostakovitsj’ kjente burlesker fornekter seg heller ikke her.
Prokofievs cellosonate fra 1949 derimot er av langt tyngre støpning. Det er mulig at mine innvendinger mot denne Cd’en skyldes at Mørk/Vogt ikke helt greier å komme på innsiden av Prokofiev i denne innspillingen. Det er ingen varme eller innlevelse å spore i tolkningen. Prokofiev virker som om han spilles rett fra bladet, noe en filmkomponist av rang ofte kan invitere til, men dette er ikke filmmusikk.
Klarest gjenkjennelig er Stravinskijs arrangement fra Pulcinella, ballettmusikken han skrev for Diaghliev‘s Balle Russe i 1920. Disse populære arrangementene av musikk opprinnelig komponert av Pergolesia går igjen i en rekke transkripsjoner av Stravinskij. Hans Pulcinella-suite er et mye spilt orkesterverk og foruten dette arrangementet for cello og klaver foreligger også et for fiolin og klaver.
Italiensk barokk-musikk, gjenskapt av dette århundrets kanskje mest metodiske og nøyetenkende komponist. Nelodier og snutter en absolutt er fortrolig med fra før. Og da skader det ikke at venstrehånda til Lars Vogt banker i vei som en annen maskin. Truls Mørk er utmerket i stand til å fange opp og gjengi musikkens konsertante preg.
Kanskje ikke den helt store innspillingen, men likevel musikk man avgjort får brynt seg på. Kanskje den også tåler endel ytterligere gjennomspillinger?
Dette er nitti-tallets Sjostakovitsj. Ren, usminket, fri for tolkninger.
