Szymanowski: Król Roger (Kong Roger), Symfoni nr. 4 – Sinfonia concertante*
Thomas Hampson (Kong Roger), Elzbieta Szmutka (Roxana), Ryszard Minkiewicz (Gjeter)
City of Birmingham Symphony Orchestra, dir.: Simon Rattle, Leif Ove Andsnes* – klaver EMI 5 56823 2
 Er dette en ny Andsnes-CD, sommerens andre? Javisst er det. Tredve minutter med utsøkt spill i Szymanowskis Concertante, skrevet for komponisten selv slik at han kunne tjene til livets opphold i solistiske opptredener – men også symfonisk i formen, derav navnet fjerde symfoni – er tilstrekkelig for å sette seg ned og nyte Leif Ove Andsnes’ sitt utsøkte klaverspill nok en gang.
For det er virkelig utsøkt. Klaveret spiller hovedrollen i denne konsertante symfonien som også inneholder cadenza-liknende partier. Her får Andsnes vist et lekende, nesten ertende spill. Frekt, nydelig – men det er altså ingen klaverkonsert i tradisjonell forstand. Men nok uttrykk i Karmøy-fingrene til at vi tør å utrope dette til nok en Andsnes-CD.
Med på kjøpet får man så Szymanowskis tre-akters Kong Roger, en opera som har ligget i bakevja mellom de flerste genre i altfor lang tid, men som de siste årene har fått en velkommen renessanse. Den er de siste sesongene blitt oppført ved en rekke operahus og står for tiden på spilleplanen til det driftige operahuset i Stuttgart.
Skjønt opera. Mangel på dramatisk handling er åpenbar. Szymanowski hadde lite grep om utviklingern av stoffet og det er kanskje riktigere å si at dette er musikk i tre tablåer som kan egne seg for dramatiske iscenesettinger.
Det som fascinerer ved operaen er de mange og lange korpartiene, holdt i en senromantisk nesten-ekspresjonistisk stil. Kampen mellom fornuften og det irrasjonelle er handlingens bærende konflikt, tidsbildet er 1100-tallets Sicilia i krysningen mellom forskjellige kulturer, myter og sagn, og der librettoen melder pass overtar musikken som til tider er underskjønn vakker.
Ikke alle solistene bærer Szymanowskis noe søtladne dveling like godt. Vi kunne gjerne tenkt oss en konge på Sicilia på 1100-tallet litt mer demonisk, litt mer full av kraft, litt mer utspekulert dvelende.
Det er en fordel at skal vi nyte denne operaen i ‘polsk’ original, eksisterer en upåklagelig Naxos-innspilling med bare polske sangere og musikere. Men de synger ‘polsk’ også på Simon Rattle‘s innspilling, noe dirigenten uttrykte noe skepsis til: hvordan var det mulig å finne britiske barnekor som kunne synge på polsk?
Operan er denne CD-pakkens hovedattraksjon. Men disse to CD’ene er verdt Leif Ove Andsnesnesten alene. Dertil er Simon Rattle og hans Birmingham-symfonikere i upåklagelig spilleform. Concertante‘n er et sjeldent verk i den norske pianistens repertoar, men et vi gjerne hører mere til.
|
