Karol Szymanovskij: Król Roger (Kong Roger), scenemuskikk til Prins Potemkin
Andrzej Hiolski (Roger), Wieslaw Ochmann (gjeteren), Barbara Zagórzanka (Roxana), Polsk Statsfilharmonisk Orkester Katowice, dir.: Karol Stryja Naxos 8.660062-63 (2 CD’er)
Szymanovskij opera Kong Roger har fått litt av en renessanse på operacener verden rundt i det siste. Den framføres også ofte konsertant. Og det er ikke merkelig. Musikken griper fort. Den er i et senromantisk og enkelt tonespråk og spekket med spektakulære korpartier.
Men operaen kan neppe regnes for et av de store verkene på scenedramtikkens område. Til det er librettoen for svak og tildels naiv. Dette har gjort at operaen i flere tiår har holdt seg unna oppførelser – før i det siste. Kanskje har det noe med at vi nå ved inngangen til et nytt årtusenskifte igjen lar oss fascinere av metafysiske, nesten pubertile ideer og mystisisme?
Handlingen er lagt til normannertidens Sicilia. Forskjellige kulturer krysser hverandre: normannerne med sin kristendom, arabiske vismenn og sefardiske skikker. Vi kan også tolke settingen som et møte mellom øst og vest. Konflikten står mellom kong Roger og en omvandrende gjetergutt som viser seg å være en forkledt Dionysos. Enkelt sagt: utsvevelser og orgier mot fornuft, regler og styre. Eller livslyst mot gudfryktighet. Tolkningen kan gå mange veier og det ligger elementer av såvel Bakkantinerne som Tannhäuser i dette stoffet. Vi kan finne krysningen mellom Dionysos’ bakkanaler, orgier og ekstaser – mot kirkens og kongens behov for regler, kontroll og underkastelse.
Problemet er at Szymanovskij som selv er ansvarlig for librettoen ikke makter å heve dette stoffet til et nivå utovcer det rent pubertile. Det hele blir for enkelt og naivt. Slik mystisisme kunne nok ha stor appell på slutten av forrige århundre og begynnelsen av vårt eget. Szymanovskijs problem var at operaen ble ferdig først i 1926..
Som scenedrama holder det ikke mål. Det eier ikke styrke og strenghet og virker ikke som annet enn en umoden ide. Det som bærer operaen er den skjønne musikken. I langsomme bevegelser bølger den fram med en nesten lineær karakter. Dette understreker verkets religiøse grunnkarakter. Stor bruk av to kor som ligger i bakgrunnnen på mange av scenene gjør dette til en ytterst smakfull opplevelse.
Naxos’ innspilling av denne operaen er sikkert bare den første av flere som vil komme. Her er det polske krefter som står for framføringen. Noe småplukk er det å innvende, som at balansen vokalt enkelte steder blir noe ujevn og at skjemmende bilstøy når inn på det stedet det ikke skulle, nemlig i den mektige katedralscenen som åpner hele operaen.
Men slikt blir for bagateller å regne. Dette er en gjennomført og imponerende innspilling. Det vil ikke undre meg at mange av de senere innspillingene som kommer, må finne seg i å ha denne som referanse.
For meg som hører denne operaen for første gang, blir jeg raskt forført av Szymanovskijs undervakre musikk. Dette er en innspilling nesten på det helt fremragende nivået og vi må igjen gratulere Naxos med at de igjen er foran alle de etablerte.
