Mozart: Tryllefløyten
Solister og orkester fra Den Norske Opera (forestillingsopptak)
utgitt av DNO/Aschehoug forlag
Tryllefløyten tilrettelagt for skolene: Den Norske Opera og Aschehougs forlag har utarbeidet et svært interessant og sympatisk pionerprosjekt. Det er produsert en egen CD med utdrag av musikken fra 1994-oppsetningen på DNO. I tillegg er det laget et klassesett hvor operaens fortelling presenteres i form av en redigert bildebok med noter. Både bok og CD er i smakfull utførelse.
– Et enestående tiltak innen norsk pedagogikk, både kunstnerisk og menneskelig, sier operasjef Bjørn Simensen.
Forlagssjef William Nygård i Aschehoug sier at prosjeket er som støpt for den nye lærerplanen: – Innføring i vår musikalske arv er viktig, men viktigst er introduksjonen for mange unge til klassisk musikkoppplevelse.
Elever fra sjette klasse på Gran skole har vært med å utarbeide denne presentasjonen. De var også på besøk i Operaen 11. desember hvor de sang Papagenos arie for presse og kringkasting.
Foreløpig foreligger dette bare som klassesett. Det er altså ikke i åpent salg.
Riktig smakfullt altså, både bok og musikkpakker har alle forutsetninger for å treffe dem man henvender seg til: alle fra åtte år og oppover. En liten innvending har vi imidlertid: til tider kan både bok og musikk virke litt for pedagogisk. Terje Stensvold blir for mye barne-TV onkel. Dette kan fungere utmerket for en åtteåring, men virke som et stengsel for en tiåring.
CD-en (og kassetten) er et forestillingsopptak fra 1994. Ca. en tredjedel av operaen er på denne måten kommet på CD og det er de mest populære musikkstykkene som presenteres. Med Tryllefløyten er det mye som skal til for å ødelegge. Mozarts musikk er så sterk i seg selv at bare direkte vanspill kan forstyrre.
Selv om orkesteret låter riktig så flott på dette opptaket og de fleste solistene kommer fint fra oppgaven, er det likevel ikke alle som holder helt mål. Dette er imidlertid bare en forstyrrende bagatell for oss som kanskje søker det perfekte når Mozart skal spilles. Musikk-kuttene er såpass korte at man rett og slett ikke får tid til å gremme seg over sanginnslag som ikke holdet helt mål – de blir også med to nummers unntak høflig fadet ned til fordel for fortelleren, og bra er det.
Verre er det med den digitale produksjonen. Forestillingsopptak kan bli absolutt akseptable. Og scenestøy, dunk fra dekorasjonsskift og liknende tåler vi godt å høre. Men at en overivrig lydprodusent har fått det for seg at han sitter og redigerer popartister – er en katastrofe.
Her er nemlig pøst på med betydelig romklang, i en misforstått antakelse at all lydproduksjon er lik – det være seg Jahn Teigen eller Tryllefløyten. Kanskje har man også misforstått det dithen at kunstmusikk skal ha katedrallyd. Vi vet ikke. Like ille låter det uansett. Mange av solistene får den sjebne at de druknes i en graut av klang som om de var på konsert i Nidaros-domen og mikrofonen befant seg i den andre enden av katedralen.
Det holder ikke å si at dette er tilrettelagt for barn, og at kanskje barn er vant med at det skal låte slik. Desto verre. Også unger har krav på å få det beste!
For oss som ikke bare synes at dette er et helt utmerket tiltak for norske skoler, men som også gjerne tar med oss femti minutter av Mozart fra Den Norske Opera – gjerne som forestillingsopptak – er det ille at det har sviktet på dette viktige punktet. Forlag og opera må sørge for å gjøre en umiddelbar remix foretatt av kompetente folk bak spakene. Dette prosjektet er for bra til at såpass enkle ting skal skjemme det.
Når det er sagt: igjen full honnør til operaen og forlag for en satsing vi kan garantere at man får mye igjen for. Å tilrettelegge god operakunst i en slik form – med de beste smakebiter fra musikken og et tilgjengelig hefte med noter – er bare en vei man må fortsette å gå videre på. Effektene av et slikt tilak kan ikke bare måles i at mange skoleklasser med foreldre blir interessert i en bestemt operaoppsetning, man åpner også øynene for generasjoner av barn og gjør dem fortrolig med både operakunst og kunstmusikk.
Tatt i betraktning av at operakunst for de fleste er en heller vanskeligere tilgjengelig kunstform – og også at mye av innholdet i operaene kan virke både fordummende og, unnskyld, en god del tåpelig – er det en helt riktig presentasjon. Ta ungene på alvor, ta Mozart, musikken og handlingen i Tryllefløyten på alvor. Det er et tiltak vi ikke kan fullrose godt nok! Stå på videre, det er nok å gripe fatt i. Hva med Barberen i Sevilla ? Eller Hänsel und Gretel som nå burde være moden for å presenteres på vår opera? Eller alle danseforestillingene?
Og det bør ikke stoppe her. Man kan jo bevege seg ut av skoleverket og tenke på tilretteleggelse for langt videre grupper, lage synopsishefter eller -bøker beregnet på åpent salg – med forestilingsopptak, og da gjerne med hele operaer.
DNO har tidligere gitt ut Sindings ene opera som studioinnspilling. Nå vil vi høre Bibalos Macbeth og Fliflet Bræins Anne Pedersdotter! Ikke si at det er praktisk ugjennomførlig, vi vet at ‘noen’ sitter på tape med ypperlige opptak. Hører dere!
