Fartein Valen: Kirkegården ved havet, Pastorale, Ode til ensomheten, Nachtstück#, Fiolinkonserten**, Lied ohne Worte#, Symfoni nr. 1*
Oslo-filharmonien, dir.: Miltiades Caridis, Torleif Torgersen – klaver#, Trondheim Symfoniorkester** dir.: Ole Kristian Ruud, Arve Tellefsen** – fiolin, Bergen Filharmoniske Orkester** dir.: Aldo Ceccato
opptak 1972-97 RCD 2013
Herlig!
Her er det bare å lene seg tilbake og nyte stemningen i den absolutte roen og stillheten i denne musikken, laget av en komponist som vi ennå ikke tilgodeser med hva han er verdt. Fartein Valen (1872-1952) var – og er – den store ukjente komponisten i norsk musikkliv. Langt, langt større enn hans beskjedne plass i oppslagsverk og leksikon tilsier. Internasjonalt er han også anerkjent i betydelig grad. Det sier en god del at selveste Glen Gould ‘fant’ Valens klaverstykker og har spilt inn noen av dem.
Anerkjennelse fant Valen først de siste årene av sitt liv. Da ble han med ett et navn, også på det internasjonale planet og sto fram som en av de betydeligste tonekunstnere Norge noengang har fostret. Men hverken før eller etter har likesom den helt store berømmelsen kommet for noe mange av oss synes burde være en selvfølge.
Han var Norges store tolvtonekomponist. I et enkelt musikalsk språk, nesten fattig og renskåret for unødvendige pålessinger, framstår hans musikk ren og klar. Han kan ikke sies å lide under sterke påvirkninger av andre og formet sitt eget særegne uttrykk. Bare titlene på noen av orkesterdiktene representert på denne CD’en forteller oss hva slags landskap han beveger seg i: Kirkegården ved Havet, Ode til ensomheten….. I tid stammer disse orkesterstykkene fra 30-tallet. Senere kom de fire symfoniene og fiolinkonserten.
Mye av hans musikk finnes på CD, og såvidt vi vet er de også ennå tilgjengelig i katalogene. Her er opptak fra de siste tredve år satt sammen til én CD. Det er et representativt og godt utvalg av hans orkestermusikk vi tilbys – fra tonediktet Kirkegården ved havet til hans første symfoni. Mindre vellykket er det at man har valgt å inkludere to av hans klaverstykker i stedet for eksempelvis et par av orkestersangene. Hvor gjerne skulle vi ikke høre Dorothy Dorrow med sine tolkninger av Ave Marie eller Dearest are thou…?
Men vi får ta det som er – og det er herlig nok. Valens minimale tonelinjer siger vakkert inn til oss. Her er det ingen klanger og pling-plong men musikk de aller fleste i dag uten vanskeligheter burde være i stand til å ta imot. Merkelig å tenke på at denne komponisten ble isolert i tiår av sitt liv for den ‘uforståelige’ musikken han skrev!
Vi ønsker denne CD-utgivelsen mer enn velkommen og håper det vil føre til fornyet Fartein Valen-interesse. Da tåler vi like godt et CD-cover av det mest hippe slaget som ikke viser hva slags musikk som presenteres med leselig normal skrift. Kanskje er tilnærmingen til denne CD’en ment som deltakelse i en slags performance?
