Bambino Vivaldi

Vanessa-Mae
The Original Four Seasons (Vivaldi/Vanessa-Mae/Pamela Nicholson),
The Devil’s Trill Sonata Tartini/Vanessa-Mae/PamelaNicholson), Devil’s Trill Vanessa-Mae), Reflection (Matthew Wilder/Vanessa-Mae)
Vanessa-Mae – fiolin
Laureate EMI 7 24349 80822 5

Er det verdt det?

Vanessa-Mae utgir seg for å være en seriøs artist. Med denne innspillingen gir hun seg seg i vold med alle fiolinisters bravurstykke nummer én: Vivaldis fire årstider. Hun gjør også et forsøk på Tartinis Djevletrillesonate.

Egentlig er hun en pop-artist og spiller på det overfladiske. Men når hun nå lanserer seg selv som seriøs – må vi også behandle henne deretter.

Først: hun kan spille fele. Det viser hun til gangs. Problemet er at hun ikke ønsker å gå inn i Vivaldi toneartisteri. Derimot spiller hun ham nær sagt etter eget hode. Det går ikke bra.

Det er hennes forsøk på å viderefortolke Vivaldi som ikke er videre vellykket. Hun legger til løp, bytter oktaver og behandler den gamle mester helt etter eget hode. Som unnskyldning påstås det i CD-heftet at italiensk barokk var ‘virtuost improviserende’ hvor utøveren kunne stå ‘noe fritt’.

Små fyrigheter får vi riktignok – som i førstesatsen på Høsten. Andre steder flyter hun ut i skvulpende oversentimentalitet og drar Vivaldi ut så det nesten er til å flekke tenner av. Et par steder låter det også surt og grettent.

Best fra innsatsen kommer det for anledningen sammenraskete Laureate-ensemblet. De spiller rett fram, såvidt vi kan høre, uten forsterkere av noen art. Det kan ikke sies om solisten.

Om Årstidene var en heller blandet sak og Tartinis fandenivoldske sonate av samme navn ikke til å kjenne igjen, må jeg gi komplimenter til de to siste numrene på CD’en.

Her kommer hun til rett slik hun egentlig er: kraftig forsterket, med elektrisk og moderne komp drar hun sine to låter uten at vi skal klage på det. Den ene er faktisk en ordentligbearbeidelse av djevletrillene som låter slik det skal låte med dagens elektriske utstyr. For detteer popmusikk som det er bedre å spille slik den er.

Vanessa-Mae er utvilsomt en pengemaskin. På coveret denne gangen er det ikke tettsittende våte klær en halvmeter ute i vannet som skal få halvgamle griser til å tenne. Nå opptrer hun grovt oversminket med forføreriske lett atskilte lepper og et ansiktsuttrykk som skal si noe om, ja, akkurat det.

Bambinoen skal late som hun er voksen. Men oss pirrer det ikke.