Verdi: Otello
Carlo Cossuta (Otello), Margaret Price (Desdemonna), Gabriel Bacquier (Jago), Petr Dvorsky (Cassio), Jane Berblé (Emilia), Kurt Moll (Lodovico),
Wiener Philharmoniker, Wiener Staatsopernchor dir.: Georg Solti
opptak fra september 1977 Decca 2CD 460 756-2
Det meste ved denne serien er smakfullt og utradisjonelt. Plateselskapet har plukket fram det beste av sine innspillinger de siste 45 år, og utvalget blir som en crême-de-la-crême vandring i operaens verden med de fremste artistene, dirigentene og orkestrene. Sympatisk er det at det legges vekt på innspillingens kvalitet og styrke framfor de helt store og sikkert salgsfremmende navnene.
Dessuten er innpakning og presentasjon lagt opp med det stor epublpikum i sikte, uten kilovis med teksthefter og ordrike analyser og doktoravhandlinger, noe som sikkert må ergre de professorale akademiske noe enormt. Jeg frydes nok en gang over tekstheftets kort-korte oppsummering av operaen: Den onde Jago later som han er venn med Otello men innbiller ham i virkeligheten at hans kone Desdemona er utro. Otello dreper henne. Når den løgnaktige Jago blir avslørt, Otello dreper ham og i fortvilelse også seg selv.
Kort enkelt, uten omsvøp. Det er dette Shakespeares drama handler om. Samt kjærlighet, politiske spenninger og en underliggende rasisme.
Denne innspillingen er fra 1977. George Soltigjorde senere en innspilling med Chicago-symfonikerne, Pavarotti og Kiri Te Kanawa i 1991, også på Decca. Det er mulig at superstjerne-syndromet gjorde at plateselskapet heller foretrakk denne Wien-innspillingen hvor stjerneglansen er mindre påtrengende. Både Kiriog Pavarotti er forøvrig rikt representert i denne serien på andre innspillinger.
Dermed all mulig honnør til solistene. Margaret Price gjør Desdemonna, patent og solid. Hun er den naturlige pendanten til det maskuline ståket i dette dramaet hvor kriger, soldathelter, makt og sjalusi er viktige ingredienser. Carlo Cossuttasynger den virile og sjalu Otello.
Framfor alt er det Solti‘s mesterlige grep om ensemble og orkester som bærer denne innspillingen. Rensket for atskillig av den utvendigheten som stjernene drar med seg, leder Solti ensemblet og Wienerfilharmonikerne med en fast og spenstig hånd. Sangernes kvaliteter er det ikke noe å si på, de er alle navn du ville finne – og finner – på rollelisten i statsoperaen i Wien og Nasjonalteateret i München, toppnavn og fremragende sangere, men heldigvis ikke i kjendissjiktet.
De store skiftningene i dramaet handteres av Solti på en fremragende måte. I de store massescenene med kor og også studiopålagt kontentum med torden og kanonskudd smeller det friskt. Når Otellos sjalusi driver han mot galskapen og dramaet tetter seg til står Desdemonna der med et uttrykk av uforstand og fortvilelse hvor Solti bevisst senker tempo og orkestrale effekter.
Vi har opplevd dette før med denne operaen, hvordan musikken ‘gjemmer’ seg bak dramaet og blir et forsterkende element. I Stein Winges oppsetning på Den Norske Opera i 1997 var det også dramaet som ble dominerende. Særlig merket vi dette i tredjeakten hvor Manfred Honek lojalt lot orkesteret legge seg bak handlingen.
Det samme gjentar seg med denne innspillingen. Men her er det ikke det visuelle som påvirker, inntrykkene er bare soniske. Likevel tar dramaet fatt i deg og mye av æren må tilfalle George Soltis forståelse for Verdis geniale musikkdramatikk hvor det er Shakespeares grusomme drama som ligger i bunn, tilrettelagt gjennom Boitos libretto og Verdis musikk. Det grøsser – og skal grøsse.
Ingen stjerneglans over denne innspillingen, men et musikkdrama som virkelig tar fatt i deg og river deg opp. En klar førsteanbefalilng.
