Verdi: Il trovatore
Luciano Pavarotti (Manrico), Joan Sutherland (Leonora), Marilyn Horne (Azucena), Ingvar Wixell (Count di Luna), Nicolai Ghiaurov (Ferrando)
National Philharmonic Orchestra dir.: Richard Bonynge
opptak sept. 1976 (London) Decca 460 735-2
Trubaduren er som alle andre av Verdis operaer tuftet rundt aksen kjærlighet – rival – makt og konflikt. I denne historien legger han også inn et ekstra raffinement av et ukjent søskenforhold som resulterer i et brodermord. Handlingen utspiller seg i Spania og det er den andre store verket i operalitteraturen som benytter seg av sigøynere som ekstra koloritt.
Dette er ikke Pavarottis største rolle, men den tilhører uten tvil det knippe av bravurroller som han for alltid vil bli husket for. Operaen er spilt inn i 1976, omtrent på det tidspunkt da han var i ferd med å konsolidere seg på toppen som verdens fremste tenor. Stemmen er frisk og klar, og det er en fryd å høre hvordan han mestrer spennene og rollens dramatiske tyngde. Samtidig er det også behagelig å oppleve Pavarotti uten den forslitte og utadvendte attityden. Her merker man han er i rollen.
Men det er ikke bare Pavarotti vi vil huske fra denne innspilingen. Operaen åpner med den sjalu Grev di Luna som er bekymret for den ukjente trubaduren, hans rival. Her møter vi Ingvar Wixell og Nicolai Ghiaurov som med demonske og malmfulle stemmer sprer uhygge rundt seg:‘ikke gå greven i næringen’. Hvor mye fortvilelse ligger ikke også gjemt i dette dype registeret?
Også for mange vil dette være et gjenhør medJoan Sutherland. Hennes noe mørke sopran kler rollen som Leonora. Hun er enkel, klar og det er ikke den minste anelse av vibrato eller annen skjelv i stemmens hennes. Slik kunne det altså synges! Noe hjelper det kanskje at det er ektemannen Richard Bonynge som fører taktstokken i dette opptaket.
Like gledelig er det å høre Marilyn Horne som den gamle sigøynersken. Med dette knippet på frem fremragende sangere og en innspilling som er uten lyte teknisk, er det heller ikke mye å si på den orkestrale ledsagelsen.
Som alle andre utgivelser i denne serien er også denne utgivelsen helt på høyden. Vi har som tidligere sagt ikke superlativer nok overfor de utgivelsene i denne serien som vi har hørt. Det er for enkelt sagt å si at dette må anbefales. Dette er operahistorie!
