Vertavo-kvartetten
Schumann: Strykekvartett F-dur op. 41 nr. 2, A-dur op. 41 nr. 3
Simax PSC 1098
Dette er den andre offisielle CD’en som er Vertavo-kvartettens ene og alene. Det er så mange som ønsker disse fire jentene mer enn gode fortsetter i deres videre karriere. Denne kvartetten er ikke bare en ny juvel i det unge musikk-Norge, den har også i de to-tre årene som er gått siden de vant det uoffisielle ‘VM’ for strykekvartetter i Australia, oppnådd en utrolig popularitet.
Så i skuddet har de fire unge jentene vært, at de tidlig så seg nødt til å slå på bremsene. Det har vært mye ‘nei’ å høre til opptredener og arrangementer – og det er bare felles-opptredener samt CD-utgivelse med Hot Club de Norvège som har fraveket prinsippet.
Den forsiktige satsingen gjenspeiles også på dere første CD med strykekvartettene av Carl Nielsen. Det var mye musikk de kunne ha valgt som hadde ført til en sterk internasjonal fokusering på disse fire unge jentene – som har det meste for å oppnå den virkelige store knallsuksessen.
I stedet kjører de et forsiktig og klokt løp. De tar seg også tid til annen virksomhet enn å reise rundt å spille kammermusikk. Det har også skjedd et skifte i sammensetningen.
Alt virker derfor så overmåte fornuftig med alt det de gjør. Ingen store ord, prangende lanseringer, internasjonale ‘hits’ eller fokusering på at dette er en gruppe på fire unge velklingene og behagelig utseende damer.
Dette gjenspeiles i valg av repertoar på deres andre CD, Schumanns to strykekvartetter i F- og A-dur op. 41. Igjen valg av verk som ikke tilhører det hyppigst framførte av kammermusikk. I stedet for å kjøre på knallsikre suksesser som Griegs to kvartetter eller noen av de senere til Beethoven – som de framførte i Australia – noe som ville være sikret knallsterk internasjonal fokusering, velger de altså mer ukjent musikk av Robert Schumann.
Dette er et sympatisk trekk. Men det betyr ikke at forventningene til oppfølgeren av Carl Nielsen-CD’en ikke er mindre.
Hva får vi så?
Jeg er vel også av dem som etter halvannet år med hånda på hjertet virkelig kunne ønsket å si at denne kvartetten har lagt betydelig alen til sin kunstneriske vekst, har modnet seg, blitt sikrere i sitt spill både som enkeltmusikere og i samspill.
Men det kan jeg bare delvis innrømme. Beklagelig å måtte melde, men forventningene mine var nok større enn det resultatet jeg opplevde.
Det vi i stedet hører er to straighte versjoner av Schumanns kvartetter, habilt framført, sikkert spilt, javel, men også trygt plassert i grosset av kammermusikkensembler i dag. Så kunne man si at det er nettopp der de skulle være, ikke opp-hausset eller geniforklarte, ikke plassert på suksessens farlige pidestall.
Men det er likevel så mye å glede seg over i disse to kvartettene. Særlig merket jeg i A-dur kvartetten at noe av det jeg forventet, var nær innfrielsen. Deres sikre spill i førstesatsen og vare tolkning av de langsomme satsene – og denne ømme forståelsen for Schumanns musikk merker vi også i tolkningen av Andanten i F-dur kvartetten – ble for meg uttrykk for at jeg ikke har problemer med å si at Vertavo-kvartetten står for en sikker kunstnerisk og musikalsk utvikling, og er i ferd med å virkeliggjøre noen av de forventningene som knytter seg til dem.
Om Schumanns musikk er lite spilt, er likevel sistesatsen i A-dur kvartetten et stykke musikk som fenger. Her opplever vi også mye av den friske djervheten som preger vårt bilde av Vertavo-kvartetten, de gyver løs på Schumanns livlige musikk med stor iver og spillehumør.
Med andre ord, ingen smash-hit for det internasjonle CD-markedet for Vertavo-kvartetten med denne utgivelsen, men et solid stykke håntdverk. Og det skal vi kanskje være glade for.
