Rolf Wallin: Klarinettkonsert
Leif Arne Tangen Pedersen – klarinett, Oslo-filharmonien dir.: Christian Eggen
Opptak fra uroppførelsen Ultima-festivalen Oslo Konserthus okt. 96
Aurora ACD 5002
Hva er det som gjør Rolf Wallins klarinettkonsert så attraktiv? Noen grunner må det jo være til at denne CD-innspillingen av ny norsk musikk er blant de mestselgende klassiske CD’ene for tiden.
Prisen, vil noen si. For femten minutters musikk betaler du ikke mer enn for en maxi-CD i single-utgave.
At han fikk Nordisk Råds musikkpris for detter verket, vil andre si.
Jeg håper det ikke er noen av delene. Som vi husker fra urframførelsen er det denne blandingen av elementer, som gjør Wallins musikk så tiltalende. I denne konserten har han blandet klarinettens mystifisme og mørke klanger – han kaller det selv det utfordrende maskuline ved balkansk folkemusikk – med soloistisk ekvillibrisme. Her går det nemlig etterhvert i ganske skarpe kast og hopp, og det er nesten et under at solisten får med seg alle notasjonene.
Det er en konsert som starter med de mørke klangene i klarinetten og etterhvert bygger seg opp til halsbrekkende løp som tøyer yttergrensene for hva instrumentet – og utøveren – kan makte.
Rolf Wallin er en sjelden men fascinerende fugl i vårt hjemlige komponistmiljø. Han makter det få andre er i stand til: klyve ned fra parnasset og nærme seg sine tilhører med musikk som hverken har mål av seg til å være lyttervenlig og lett tilgjengelig med sitt frieri til tonalitet og skjønnklang – men som kommuniserer. Han isolerer seg heller ikke som mange andre kolleger i sin opphøyde og selvvalgte kunstneriske isolasjon, men eier en utrolig evne til å få publikum i tale.
Ikke minst har vi sett dette gjennom hans bruk av elektroniske media. Hans ballongkonsert er et eksempel i så måte.
Så når han også folk. Som med denne klarinettkonserten. Det er spennende og sympatisk musikk som absolutt fortjener å konkurrere med Brahms og Beethoven. Enn så lenge i CD-hyllene
