Kurt Weill: Symfoni nr. 2, Fiolinkonsert*, Suite fra Mahagonny
Frank Peter Zimmermann – fiolin*
Berliner-filharmonikerne dir.: Mariss Jansons EMI Classics 7243 5 56573 2 9
Musikk for teateret er hva det dreier seg om. For Kurt Weill var en fullblodst sirkushest: der han fertet lukten av sagmugg – les scenestøv – var han den reneste mester. Han kan trygt tillegges langt større betydning enn hva det relativt kortvarige kompaniskapet med Berthold Brecht tilsier – og det mesterverket som Tolvskillingsoperaen viste seg å bli. For hva hadde den amerikanske musicalen – eller det moderne musikkteateret med Stephen Sondheim og Lloyd Webber – vært uten Kurt Weill? Og finnes det i det hele tatt en komponist som evnet som han å hugge inn sin tid i musikken – så kortfattet, agitatorisk og fengende?
Derfor føles det helt riktig å koble Kurt Weills andre symfoni med Wilhelm Brückner-Rüggebergs arrangering av musikken til Byen Mahagonnys vekst og fall. Symfonien er rett og slett teatermusikk gitt en symfonisk form.
Det er mye Mahagonny i denne symfonien, men kanskje en god del mer av Die Sieben Todesünden som han skrev noenlunde samtidig (1934). Temaene og melodiene gir en klar weill’sk påminning om at det er teatermusikk han er opptatt av. Men først og fremst er det hans måte å behandle materialet på – det raske og kvikke toneløpet – som gjør at symfonien er blitt kalt ‘en medley av teatermelodier’.
Er man godt inne i Weills scenemusikk fra sent 20-tall og første del av 30-tallet, går også denne symfonien rett inn. Det er iøynefallende og lett gjenkjennelig musikk som spilles rett fram uten komplikasjoner av noen art.
Mellom disse to organisk sammenvende ‘teater’komposisjonene får vi et konsertopptak av Weills fiolinkonsert med Frank Peter Zimmermann som solist. Denne konserten begynner å bli noe av det mest framførte vi har av Kurt Weill.
Med forbehold for fiolinkonserten (hvorfor fikk vi ikke en innspilling av Die sieben Todesünden i stedet?), er dette først og fremst en CD fylt med teatermusikk. Uansett hvordan du nærmer deg musikken, slår teateratmosfæren til. Du blir lett nostalgisk over den gangen du kanskje så Tolvskillingsoperaen første gang – selv om symfonien knapt inneholder en tone fra denne populære operaen. Eller du blir ennå mer slørete i blikket og drømmer deg tilbake til sekstitall med Doors og Jim Morrison. For det er her alt sammen, Alabama-sangen, ‘Show me the way to the nest whiskey-bar’, og teksten husker du for alltid….
Glimrende spilt av et orkester som ønsker å være oppegående og ta tiden på pulsen – eller fange Kurt Weill i øyeblikket, mellom ‘sal og scene’. For Berliner-filharmonikerne viser her at de har mer spenst enn hva Karajkan-akademismen skulle tilsi.
Og Mariss Jansons står trygt plantet i en prosess som sier ‘immer weiter – videre, stadig videre’.
