Frank Zappa: Strictly Genteel (samling)
div. innspillinger med Mothers of Invention, London Symphony Orchestra/Nagano,
Ensemble Modern, Pierre Boulez/Ensemble Intercontemporain mv. (Ryko RCD 10578)
Dette er en etterlengtet samling. Den representerer det viktigste av hva Zappa etterlot seg av egenproduserte opptak med egne grupper og orkestre , samt de kuttene som ble gjort med Pierre Boulez og hansEnsemble Intercontemporain samt London Symphony Orchestra og Ken Nagano.
Altså ikke noe nytt, for dem som venter på nye overraskelser fra Zappa-kanten.
Med andre ord: en viktig samling samtidsmusikk, for Frank Zappas musikk er nå i ferd med å bli kanonisert og inntar den seriøse samtidsmusikken og konsertsalene i trygg forvissning om døde komponisters musikk er det tryggeste man kan framføre.
Sist ute var som kjent Oslo-filharmonien, som hadde Dupree’s Paradise på programmet nå i mai. Innspillingen med Boulez og hans samtidsensemble er også på denne CD’en. De som kan sammenlikne vil fort oppdage at våre hjemlige filharmonikere gjorde en absolutt patent versjon av dette ikke lett tilgjengelige verket.
Men Zappa som seriøs samtidskunstnere?
Blir ikke dette en flopp?
Jovisst, for på denne Cd’en kan an ikke dy seg: de mer seriølse musikkkuttene må danderes med det som er typisk Zappa. Små og artige instrumental-buketter fra Uncle Meat- og Hot Rats-tiden strøs forsiktig rundt, likesom for å myke opp det litt tyngre musikkbildet.
Utvilsomt gjort av rent kommersielle hensyn. For Zappa har ennå et stort navn blant rockepublikummet, og denne CD’en vil helt sikkert være å finne i rockehyllene – og ikke på klassisk avdeling der den egentlig burde høre hjemme.
Derfor kan man ikke bedømme denne samle-CD’en som annet enn ‘Zappa’, umiskjennelig og fleipete, svingende mellom tilsynelatende dypt alvor og seriøs fleip. Han bryter mot enhver oppfatning av musikkstil og konvensjoner, og det er jo derfor vi liker ham så godt.
Vi kan kanskje ønske oss mer slike samle-CD’er i tiden utover. Hvorfor ikke samle en del av hans konsert-sketsjer? Her har vi jo et vell av håndkle- og tollerhistorier, for ikke å snakke om alle de gangene han improviserer med å hente publikum opp fra salen.
Undertegnede vil derfor ikke bedømme denne CD’en som et forsøk på å gjøre Zappa stueren for kunstmusikken. Han er og forblir umiskjennelig seg selv, enten du finner ham spilt av London Symphony Orchestra eller han er på sit mest ekvillibristiske med Mothers of Invention.
Når vi har opptak som rommer et spenn på 30 år, ser vi også hvor han kanskje lykkes best. Konsertopptaket med Ensemble Modern fra 1992, som han selv deltok på, står utvilsomt i en klasse for seg. Ikke minst fordi musikerne i det Frankfurt-baserte samtidsmusikk-ensemblet kommuniserer svært godt med Zappa’s musikalske ideer. Høydepunktene er de tre kuttene fra Yellow Shark og her har vi en liten pekepinn på hvilken vei det muligens ville ha gått hvis den musikalske multikunstneren hadde fått anledning til å få noen år til på seg.
Men vær så god: Zappa er servert i ny innpakning. En lekker CD med mye god – og seriøs! – musikk.
Man bør ikke spå mye for å si at denne CD’en i slike post-modernistiske tider vi lever i, kommer til å bli litt av en kult-plate – den som ‘alle’ har og ‘lytter’ alvorlig til. Men kutt ut ‘bullshit’en’ som Frank ville ha sagt, og nyt en time og vel så det i spøkefuglens selskap.
Det er vel verdt.
