Zemlinsky: A Florentine Tragedy, Alma Mahler: Lieder
Heinz Kruse, Albert Dohmen, Iris Vermillion
Concertgebouw Orchestra dir. Riccardo Chailly Decca Entartete Musik 455 112-2
Zemlinsky’s enakter som bygger på Oscar Wilde‘s blankvers av samme navn er en liten perle av en opera. Kortfattet i uttrykk, med et tilsynelatende enkelt handlingsplan som rommer avgrunner av fortettet spenning. Her er ingen romantisering av italiensk renessanse, men snarere et dypdykk i de mørkere sider av menneskesjelen.
Det er Zemlinsky’s musikk som er mest iøynefallende – eller rettere sagt, iørefallende. Tidstypisk for sin epoke (komponert i 1917) beveger den seg i spenningspunktet mellom senromantikk og Schönberg, og bærer stor gjeld til Richard Strauss’ Salome, både i valg av tema, som dramatiker og ikke minst i tonespråk.
Uvisst av hvilken grunn har Decca valgt å inkludere seks av Alma Mahlers sanger i sin Entartete Musik-serie. Enken til den mer berømte Gustav faller neppe inn i konseptet: kunstnere som ble fordømt, fengslet eller fordrevet av nazistene og hvis komposisjoner stort sett har vært ukjente til nå.
Dermed ikke sagt at Alma Mahler ikke har noe å fare med. En kan jo like gjerne si at hennes musikk burde presenteres uansett hva slags påskudd en har. Og unnskyldningen her er at hun var Zemlinsky’s komponist-elev inntil hun traff Gustav og han nedla definitivt forbud mot komponering fra husstandens kvinnelige medlem.
Disse sangene står seg usedvanlig godt. De eier en tidsånd og melankoli som er betagende og fengslende.
Og da får vi bare beklage at den store symfoniker og dirigent altfor sent så hvilket potensiale som lå i fruens musikalske evner. Men noe har smøget seg utenom patriarkens påbud, og vi får være takknemlige for det lille som eksisterer. Som disse seks sangene.
