Olav Angell: Oslo i demring
Gyldendal 20002 184 s.
Ny bok fra Olav Angell, et skrift – fort tynn er den – som inngår i en trilogi med hans øvrige bøker over samme tema. Oppvekst i Oslo, natt, demring, skumring, ung søkende etter hvert eldre søkende mann, livet går i surr, eller det bærer seg på sett og vis. Korte glimt over endel tiår. Men mest jazz. Mye jazz.
Den Trondheimsfødte forfatteren har opplagt mye på hjertet og mye å fortelle om. Dessverre tar ikke fortellingen denne personen. Selv om jeg kjenner meg igjen i noe av det han beskriver, har fortellingen noe ved seg som gjør at jeg ikke engasjeres.
Det er ikke tvil om at hovedpersonen må ha likheter med forfatteren selv. Men skal man skrive en bok må i hvert fall personene eie mer enn ytre trekk. I hvert fall slik de er beskrevet. For store deler av boka går med til nærmest religiøs dyrking av det snevre jazzmiljøet i Oslo for noen sekeler siden og forklarende tildels belærende avsnitt om den og den storheten innen jazzens verden.
Hvorfor ikke ta skrittet ut og kalle en bok for en bok? I dette tilfellet, en beskrivelse av jazzens største personligheter og møtet med dem? Da er en spade en spade og jeg ville ha visst hva jeg gikk til.
For undertegnete er Lester Young og Billie Holliday og møtet med dem mindre vesentlig. Heller ikke fascineres jeg av opptrykk, notater eller skrevne eller uskrevne 40-50 år gamle artikler om disse personene. Beskrivelsene av jazz-miljøet i Oslo skjer gjennom fornavn på alle personene, slik at vi skal vite hvilke storheter forfatteren omgikkes med den gangen.
Men dette blir for kult og internt for meg. Her står egoet og egendyrkingen og sperrer for fortellingen. Sikkert en bok som har sitt publikum.
Men for meg nådde den ikke fram. Dessverre.
