Gunstein Bakke: Kontoret
Gyldendal 2000, 219 s.
 Bokens jeg person jobber på kontor. Det vil si, han jobber vel strengt tatt i resepsjonen på et forskningsinstitutt. Han ser på seg selv som kontorets navle, og kontoret som verdens navle. Han sammenligner kontoret med universet: arkivskapet er Saturn, faxmaskinen er Venus osv. Og han har full kontroll med alt som foregår. Han er den som sender eller mottar faxer på vegne av forskerne, han tar imot telefoner til dem, han tar imot besøkende.
Etter at han er ferdig med arbeidsdagen, drar han på bar. Her blir han sittende og drikke. Først kommer en jentegjeng som er venninner av hans eks kone, deretter kommer en gruppe forskere fra instituttet. Han vil ikke drikke med noen av dem, han blir sittende å drikke alene Helt til han ender opp med å dra hjem med den ene dama, ha halvhjertet sex med henne, For så å dra tilbake på kontoret.
Mot slutten av boka skinner det gjennom at hovedpersonen har vært innlagt, at han har hatt et slags sammenbrudd, er skilt og har sagt fra seg all samværsrett med sin datter.
Dette er Gunstein Bakkes første roman, og den er provoserende kjedelig. Først 125 sider om kontormøbler og alle de kjedelige rutinene hovedpersonen har. Deretter 90 sider hvor han sitter på bar og fjaser. Men det som nesten provoserer mest, er at dette i det hele tatt er utgitt!
Det er uten tvil den kjedeligste boka som er utgitt i år. Det er et ork å lese, og jeg håper ( for de som gjør det sin skyld ) at det ikke er like kjedelig å jobbe på kontor. Dette er en roman dere bør holde dere unna, og heller krysse fingrene for at Bakke klarer å skrive noe mer interessant neste gang.
|
