Ingrid Berglund: Det svakeste ledd, Kagge forlag 2006, 313 sider
Henrik Norman, en forfyllet, pensjonert journalist, blir funnet knivstukket i Oslos gater. Da han døde var han i følge ham selv i ferd med å rulle opp en eksplosiv sak. Etter et besøk i leiligheten hans skjønner datteren, Iselin, at alt ikke er som det skal. Politiet avskriver drapet som et tilfeldig ran med døden til følge, men datteren kan ikke tro på politiets konklusjon. Faren sender merkelige meldinger fra den andre siden og snart er Iselin viklet inn i farens store sak. Jakten på farens morder fører Iselin til hendelser rundt fremstillingen av atombomber, helt fra sabotasjen på Rjukan frem til problematikken rundt Israel- og Irans atomprogram. Hun arver farens mektige fiender og snart er hun selv i livsfare.
Ideen til boken er original og aktuell, om enn en smule fantastisk. Plottet tilspisser seg og kunne vært riktig spennende om det ikke hadde vært for det dårlige og overtydelige språket. Bildene er malplasserte og gjør ingenting for historien. Utrykk og preposisjoner er stadig brukt feil, sånn at teksten fremstår som dårlig oversatt. Det verste er imidlertid Iselins stadig kvernene indre dialog. Hun er psykolog og vi får hele tiden ta del i hennes selvanalyser, noe som fører til en jevn strøm av repetisjoner. De eneste lyspunktene er brevene fra Henrik Norman til sin datter, når han beskriver atomteknologi og krigshistorie glir språket bra.
Det svakeste ledd er Ingrid Berglunds debutroman, hun har en mastergrad i finans og har blant annet jobbet i Norsk Hydro. Språket er bokas svakeste ledd, og gjør at jeg ikke kan anbefale den videre. Bedre lykke neste gang.
