Høytid i Bayreuth

Bayreuth-festspillene er den største kulturelle begivenheten i Tyskland. Men også høydepunktet for de store skandalene. Og det er ikke minst Wagner-tilhengernes store høytid. Det er noe nesten religiøst over hvordan disse festspillene avvikles i ånden etter grunnleggeren Richard Wagner.

Årets festspill i Bayreuth er i gang med det som også er årvisse skandaler. Et år måtte tittelrolleinnehaveren i Den flyvende hollender, den russiske bass-barytonen Nikitin, trekke seg etter at det kom fra at han hadde det som kunne oppfattes som nazitatoveringer på kroppen – jernkorset – etter sin tid i et heavy metal-band. Hva det blir i år er foreløpig ikke kjent.

Det er festspill som gjennom årene ikke forandrer seg noe vesentlig. Programmet er stort sett det samme som første gang festspillene fant sted i 1876, og spilleplassen i det akustisk suverene men klimatisk sterkt svettende teatret som ble bygget ene og alene for å framføre Wagners operaer på den grønne høyden, er identisk.

Til og med festspilledelsen er nesten den samme, i hvert fall i etternavnene. Den gang Wagner, Richard, i dag Wagner, Eva og Katherine, hans olderbarn.

Billetter må du vente på like lenge som det tok å anskaffe en Trabant i det tidligere DDR, nemlig ca. ti år, i følge Die Welt.

Så stort og germansk skal det være at festspillene i alle år etter Richard Wagners død har vært i hendene på hans direkte etterkommere. Om det ikke er ektefeller, kan det være sønner og døtre, slik som i dag hvor døtrene til Richard Wagners sønnesønn Wolfgang styrer disse festspillene etter å ha tatt over etter sin far som satt ved roret til langt over 80 år gammel.

Ideen til et eget festspillteater for Richard Wagners operaer oppsto på slutten av 1840-tallet. Den gangen var Richard ung og idealistisk, sto på barrikadene i Dresdenopprøret i 1849 og måtte flykte utenlands til noen års eksil i Sveits.

Han begynte å sysle med tanken om et eget hus for å spille det han så for seg som det ‘endelige’ dramaet, operauttrykket i sin Gesamtkunst. Han fikk ideen til dramaet Siegfrieds død som senere ble Götterdämmerung (Ragnarok). Da han begynte å arbeide med dette vokste det også fram en overbevisning om at han måtte ha et eget hus til sin disposisjon for å oppføre et drama av slike dimensjoner.

Det viste seg å bli fire hele operaer av denne ideen. Nibelungen-ringen tok mesteparten av hans tid fra ca. 1850, først å skrive, siden å komponere musikken og orkestrere den. I 1850 la han fram de første løse planene om festspill i et eget festspillteater. Arkitektur og sceneteknikk forlangte sitt, noe som ikke minst framgår i Nibelungen-operaene, eksempelvis de spektakulære skiftene mellom ‘himmel og helvete’ i Rhingullet.

Richard Wagner så på kunsten som en helhet. Dramatisk tekst, musikk og teknikk/arkitektur skulle smelte sammen til en helhet. Stjernedyrking var for ham rent fjas. Det eksisterte bare en stjerne – og det var han selv, geniet Richard Wagner. Han var opptatt av å revolusjonere operakunsten og teatret. Sitt ‘Gesamtkunstwerk‘ så han på som en kollektiv foreteelse. Ingen smørtenor skulle blande seg opp i dette!

Arier i tradisjonell forstand ble avskaffet. I hans operaer pågår dramaet fra teppet går opp til verden går under 16 timer senere. Musikken flyter i filmatisk fantatiske sekvenser, så dirrende og intenst at det aldri noen gang er blitt gjort noe liknende. Den har satt sitt preg på og influert all senere dramatisk musikk, særlig for film.

Med dette var han kanskje et helt århundre på forskudd. Selv om vi slåes av de veldige dimensjonene i hovedverket hans og hvilken scenisk kraft det har, er det ikke å nekte for at hvis han hadde levd et hundre år senere ville filmen som medium (eller video/DVD/digital musikk) opplevd noe helt oppsiktsvekkende. Den dag i dag kan filmkomponistene takke Richard Wagner for hans ideer og musikk. Ikke én filmkomponist kan si seg så eksklusiv å være upåvirket av ham. Du kan bare ta den sterke Wagner-påvirkningen i musikken til Ringenes Herre.

Etterhvert utviklet ideene hos ham seg mot et konkret uttrykk samtidig som han utviklet dramaet rundt nibelungene, gudene, menneskenes helter og de underjordiske fram mot jordens undergang. Det ble den ‘gale’ kong Ludwig II av Bayern som ble den mesén som trådte til og ga midler til at Wagners ideer kunne virkeliggjøres.

Et lite artig poeng er det at det ikke er vanskelig å lese det 16-timeres dramaet fram mot jordens undergang som en beskrivelse av gullets forbannelse. Dermed er vi inne på en tolkning som stemmer godt overens med den unge Richard Wagners overbevisning da han begynte å meisle ut dramaet som ung barrikadestormer.

Den lille byen Bayreuth midt i Bayern ble utpekt som egnet sted og i 1872 ble grunnsteinen lagt ned. Wagner gjorde ferdig midt på 1870-tallet Götterdämmerung. Over et kvart århundres arbeid var dermed fullført.

Festspillene ble åpnet i 1876 med den første framføringen av Ringen i sin helhet. Edvard Grieg, som faktisk var en iherdig Wagner-tilhenger (!), måtte bare oppleve disse framføringene og fikk tusket til seg status som utsendt presse fra Bergen. Her fikk han ved en forestilling lurt seg inn i orkestergraven i en av kontrabass-kassene (han var liten av vekst) og fra denne kassa opplevde han ‘fuglesangen’ i andreakten av Siegfried for første gang. En herlig opplevelse for ham!

Festspillene er i dag organisert som en stiftelse. I ledelsen av denne inngår Richard Wagners etterkommere og representanter for forbundsrepublikken og delstaten Bayern. Stiftelsens vedtekter er satt opp etter testamentet til Richards sønn Siegfried og hans kone Winifred Wagner.

Ledelsen av festspillene har i alle år vært i hendene på hans etterfølgere. De første tyve årene av hans enke Cosima, siden av hans sønn Siegfried og etter ham igjen Siegfrieds enke Winifred.

Så oppsto komplikasjonene. Fruen var overbevist nasjonalsosialist og føreren selv ble regnet som en husvenn i Bayreuth på 30-tallet. Dette førte også til at Bayreuth lå nede til et stykke til utpå 1950-tallet. Da stilte Siegfrieds sønner Wieland og Wolfgang seg i spissen for festspillene.

Det var en ‘ny’ Wagner som oppsto. Sønnesønnen Wieland var helt imot den museale regien og dyrkingen av enkeltpersonen som hans mor sto for. Han innførte konseptet med å legge kostymer og dekorasjon med referanser til den aktuelle tid, og var en av de første som innførte det såkelte regiteater i operaen. Etter hans død er det broren Wolfgang som har ledet festspillene.

De siste årene har det vært stor uro rundt ledelsen for festspillene. Wolfgang Wagner holdt på sin rett til å bestemme og det betø også at han ville peke ut sin etterfølger. Mot ham sto i første rekke forbundsrepublikken og delstatens representanter i stiftelsen. De ser på disse festspillene som de viktigste begivenheter i Tyskland hvert år og ville derfor ha garanti for at de ledes av en våken og kompetent person. På et tidspunkt hadde de faktisk stiftelsen med seg i å skifte ut den gamle mannen med hans datter Eva Wagner-Pasquier men hun trakk seg etter et par måneder da hun så hvilken floke hun var i ferd med å rote seg inn i.

Men det er en annen datter, faktisk også Wolfgangs favoritt, den yngre Katharina Wagner som sammen med Eva Wagner-Pasquier nå har påtatt seg ansvaret og blitt etterfølgerne. Katharina Wagner har alt gjort selvstendige regioppgaver for scenen som nyregien på Mestersangerne i Nürnberg.

Den som egentlig skulle sitte i stolen ifølge den wagnerske rekkefølge er Wolfgangs eldste sønn, Gottfried, som også er den som er mest lik sin olderfar både i utseende og i kunstnerisk legning. Men dermed er han også en opprører som for lengst har kommet på kant med sin far og resten av familien. Derfor har han bosatt seg i Italia.

Herfra har han kommet med det ene bitre utfallet etter det andre. Først og fremst kritiserer han faren og resten av familien fordi de ikke har tatt et skikkelig oppgjør med nazismen og herremannsideologien i Bayreuth-festivitasen. Det er særlig forholdet til jødene han er opptatt av, hans olderfar endte som kjent som overbevist antisemittist. Da festspillene åpnet etter krigen i 1951 ble jødiske dirigenter holdt unna.

Skyggene av nazismen hviler derfor tungt over festspillene. Det skal mer enn Gottfried Wagners utfall for å rydde opp i dette. Derfor havnet Nikitin-skandalen for et par år siden midt i smørøyet av vonde og betente sår.

Årets festspill starter med Tristan og Isolde 25.7. i regi av Katharina Wagner. Dagen etter følger Lohengrin. Årets Nibelungen-Ring fra 27.7.har regi av Frank Castorf, kjent som regissør og ledende personlighet ved Volksbühne i Berlin et slags Berlins Black Box. Kirill Petrenko, den kommende sjefsdirigenten for Berlin-filharmonikerne, vil dirigere. Catherine Foster fra Nottingham er årets Brünnhilde mens Stefan Vinke er Siegfried.

Instruktøren som fra sitt teater Volksbühne i Berlin ikke er ukjent med tildels sterke virkemidler, skal i denne versjonen ha erstattet klippebildet med profilene av USA-presidentene hugget inn i fjellet Mt. Ruhmore med et av Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Som kjent handler det 16 timers lange dramaet i Nibelungen-Ringen om gullets forbannelse og gudenes trang til å bygge et Valhall som i deres maktbegjær til slutt fører til jordens endelikt. Instruktøren har oppdatert årets versjon fra å dreie seg om gullet på Rhinens bunn til rett og slett å dreie seg om olje. Die Walkure finner dels sted i oljelandet Baku. Dramaet starter på et motell, tre damer blander drinker foran swimming-pool’en. Slik er det hele satt, fra Rhinens bunn gjennom Alexanderplatz og DDR-sekvenser til dagens ‘gull-land’.

Den flyvende Hollender spilles fra 31.7. 

Wagner-operaene spilles slag i slag. Fram til 28. august framføres det en opera hver dag. Forestillingene starter gjerne ved 4-5 tiden om ettermiddagen og er ferdig langt etter mørkets frambrudd. For å holde ut de vel seks timene som en ‘normal’ Wagner-framføring tar er det lagt inn lange pauser som mange benytter til å lange i seg festmåltid på bayersk manér: store, fete og tykke pølser, brun saus og skummende øl. Det siste trengs kanskje for geniet hadde få tanker om publikums komfort under framføringen av sine operaer. Sitteplassene er trebenker. Ventilasjon er totalt fraværende midt i den varmeste årstiden i Sør-Tyskland.

Hver ettermidddag stiller trompetene opp og blåser Wagner-fanfarer for å kalle til forestilling. Publikum kan så spankulere på parade opp til den ‘grønne høyden’ der festspillhuset befinner seg.

Vi noterer at ennå minnes Bayreuth-publikummet de helt store i festivalens lange historie. Kirsten Flagstad blir i år som tidligere år trukket fram.

Av norske navn de senere år er det først og fremst Grorud-gutten Stefan Herheim som har gjort seg bemerket for sin regi av Parsifal, som ikke spilles i år.

Hvis du ikke har billetter kan du likeså godt gi opp. Det er alltid utsolgt. For billettene selges etter loddtrekning for over et halvt år siden av alle påmeldte interesserte – og det er ikke rent få. Så vant du ikke i lotteriet får du nøye deg med de direkte radiooverføringene som vanligvis sendes på NRK. Faktisk får man med seg mye av atmosfæren og stemningen i disse overføringene. Lykke til!

(artikkel lagt ut på nettet første gang 25.7.2004, oppdatert 24.7.2015)