Plata 10.4.2008
Instant – en pulveropera
Norsk Komponistforenings stuntoperagruppe, Josvas orkester, Helga Botn, Sigve Bøe
Paléhaven, Oslo Østbanestasjon fra 10.4.2008
Katja Høst: Operaen, fotografier og installasjon
Norske samtidskomponister har maktet å helle malurt i begeret rett før operaåpningen ved å påpeke at viljen til å framføre norsk samtidsopera ikke har vært den sterkeste i operaledelsen. En del av dagspressen har begjærlig grepet dette og kjørt ut store oppslag om at norsk opera i sannhet står på avgrunnens rand! Aldri tidligere skal det visstnok ha stått dårligere til med norsk opera.
Svarene har ikke uteblitt. Sutring er et av de kontante svarene.
Det tok ikke mange timene før de samme komponistene tok seg selv i nakken, skrev og fikk øvd inn denne stunt-operaen med aktuell tekst. I går ble den framført helt eller delvis hele tre steder: på Stortinget, på en pizza-bar og her nede på Plata rett foran det nye operabygget.
Instant – en pulveropera er laget av komponistene Henrik Hellstenius, Gisle Kverndokk, Knut Vaage, Glenn Erik Haugland og Christian Eggen i fellesskap. På Plata varte framføringen hele femten minutter – uten pause og rhinskvin – og foruten operaorkesteret Josvas´ saksofon, cello og slagverk ble den akkompagnert av tilfeldige forbikjørende biler, busser og lastebiler samt en gravemaskin som blandet seg inn i framførelsen fra sin plass midt i rundkjøringen.
Det var den lyriske tenor og skuespiller Sigve Bøe og sopranen Helga Botn som framførte denne humørfylte stunt-seansen. Rekvisittene besto av et plateomslag til La Bohème. Rollene var to: Operasjefen – en fallende manndom og Opera – en stigende sopran. I store deler av librettoen gjentas Ta meg nå! og alt gjenspeiler på de siste dagers haraball.
Forfriskende og humørfylt gjort av norske komponister som på denne måten vil si fra at de klart ikke stiller seg på elendighetslinja slik den males fram i deler av norsk sensasjonspresse. At de også på denne måten med et lunt sideblikk driver gjøn med seg selv er også forfriskende.
Blant tilskuerne til seansen fant vi også den øvrige delen av det oppegående norske komponistmiljøet med blant andre Rolf Wallin og Asbjørn Schaatun.
Framførelsen kom i stand for innvielsen av utstillingen Operaen av Katja Høst. I Paléhaven og rundt Østbanestasjonen er det satt opp forskjellige store fotografier og installasjoner – hvorav en vi ikke fant. Paléhavens installasjon omkranses av høyttalerlyd – summingen av publikum – og har preg av trappetrinn (fra den gamle operaen) som peker rett over mot den nye operaen i Bjørvika. Utstillingen skal være en refleksjon over da og nå – gjennom dokumentasjon av det gamle Folketeatret skal vi minnes likheter og forskjellen i de to kulturløftene den gang og nå.
Om du undres over at et nesten uthvisket bilde av Lenin nå pryder Flytogterminalen må det tilføyes at dette er en del av et større fotografi fra ‘hjelpa’, lagerlokalene i den gamle operaen dvs. Folketeatret som ble reist på begynnelsen av 1920-tallet. Det var den tiden da den norske arbeiderbevegelsen ikke var kledelig sosialdemokratisk som i dag men revolusjonært og Arbeiderpartiet var med i Komintern, kommunistinternasjonalen.
