Peter Ackroyd: Charlie Chaplin – en biografi. Font Forlag 2014, 268 s.
Det er femti år siden Chaplins egen biografi kom på norsk. Dette er i seg selv en grunn god nok til å utgi en ny biografi. Men denne er heller litt tynn om århundrets største film-menneske. En person som ham hadde fortjent noe langt større – både i omtale og form!
Chaplin var enestående i alt han foretok seg på det kunstneriske området. Han var komiker til fingerspissene, først på London’s vaudeville-scener, siden i film laget i USA og Hollywood. Han mestret formatene fra stumfilm til lydfilm på en smidig måte, såvel som han var en fremragende improvisasjonsdanser og pantome-komiker av rang. I det siste var han helt suveren.
Han komponerte også musikk til mye av det han gjorde på lerretet. Noen sanger og melodier har gått inn i historien som ever-greens og mye brukt av andre, eksempelvis i den seinere tid Michael Jackson. Tilføyes må også her at han i siste år gikk gjennom alle sine stumfilmer og la på egen musikk også her. Han hadde også selv regien på storparten av sine filmer.
Chaplin var elsket over en hel verden. Den lille mann, landstrykeren med bowler og stokk, var en skikkelse som alle kjente seg igjen i. Først og fremst var det denne stakkarslige skikkelsen han ville gi skikkelse til. Men denne gestaltningen var tvetydig, landstrykeren kunne også vise seg som en bedrager og skurk, altså en person fra det virkelige livet.
I sin siste store film, Diktatoren fra 1939, spiller han Hitler (i filmen kalt Hynkel) og gir et skremmende bilde av den stormannsgale diktatoren. Han avslutter filmen med en fredstale hvor han hevender seg til verden i et sterkt budskap mot krig og undertrykking.
Chaplin var vokst opp i ytterst fattige kår på London’s østkant. Inntrykkene fra dette preget han hele livet. Mange har forsøkt å lese et sosialt budskap i hans filmer, men han understreket gang på gang at han ikke var noe partipolitisk menneske. Men inntrykkene fra fattigdom og fornedrelse preget ham hele livet. Samlet sett kan det ikke underslåes at hans engasjement og ståsted var hos de fattige og undertrykte, noe som kommer til uttrykk helt fra de første filmene hans.
For å si det i senere tiårs språkdrakt: han hadde klassestandpunkt på tross av den rikdommen han veltet seg i omtrent hele livet. Dette hadde også FBI forstått. Derfor ble han utpekt som ‘fiende av amerikanske verdier‘.
Under siste krig ledet han an i offentlige kampanjer for hjelp og støtte til det kjempende Sovjet til og med før USA kom med å krigen.
Dette førte til at han etter krigen ble satt på svarteliste under McCarthy-periodens heksejakt på de som tenkte anerledes i det som kalte seg ‘Guds frie land’. Særlig vennskapet med komponisten Hans Eisler – kjent fra sitt samarbedi med Brecht -spilte inn. Han ble derfor tvungett til å forlate USA for ‘uamerikansk oppførsel’ og bodde de siste tiårene av sitt liv i Sveits.
Vi må også legge til at i tiden rett etter 1941 kom han med endel ganske horrible uttalelser om utrenskningene under Stalin på 1930-tallet – ‘utrenskningene var vidunderlige – (her) kvittet kommunistene seg med sine Quislinger og Lavaler’ – men å stå fram med slikt var han ikke alene om på denne tiden. Vår egen Nordahl Grieg skrev sin kanskje største roman, Ung må verden ennå være, hvor han blant annet forsvarte Moskva-prosessene.
Peter Ackroyd legger ikke skjul på dette i sin biografi. Men han er også åpen på hvor skammelig han syntes USA oppførte seg mot filmens gjernnom tidene aller største personlighet. Han er åpen også på andre områder, han legger ikke skjul på hvordan Chaplin var som privatperson, rett og slett til tider en drittsekk og tyrann. Man her viser han seg jo som personlighetstype ikke anerledes enn stort sett andre store (og egoistiske) kunstnere. Også kvinnehistoriene hans er en del av dette.
Grunnen til at jeg heller vil anbefale et lånebesøk på et bibliotek er at jeg synes denne biografien rett og slett blir for tynn. Det er så mange fascinerende sider ved Chaplin og den tiden han levde i som vi gjerne kunne trengt dypere ned i. Geni, drittsekk, ta det som hva du vil, men ingen kan fravriste ham den gleden han har gitt oss i sine filmer!
Derfor er jeg av den mening at hans egen selvbiografi er langt å foretrekke framfor denne heller tynne boka.
