Tirpitz

Patric Bishop: Operasjon Tirpitz, Gyldendal forlag 2013 402 s.

Tirpitz var den tyske marines største slagskip. Hun hadde en formidabel ildkraft og, viste det seg etter uttallige angrep, en uhyggelig sterk bekledning i form av tykt panser. Det kom egentlig aldri i full kamp med andre krigsskip, både de allierte og ikke minst tyskerne selv var delvis livredde for dets styrke og delvis redde for at det skulle gå med det som det gjorde med søsteskipet Bismarck som ble senket i Atlanteren rett utenfor Biscaya-bukta.

Men slagskipet utgjorde en konstant trussel mot konvoiene både i Atlanterhavet og i Barentshavet. Både livlinjen til Storbritannia og Sovjet sto i stor fare for å bli kuttet hvis Tirpitz våget seg ut fra den av de norske fjordene skipet hadde søkt tilflukt i. Dermed bandt det opp store ressurser i form av krigsskip, materiell og fly, noe som det kunne være stor bruk for på andre krigsarenaer.

Churchill så på skipet som en konstant fare.

Under omtrent hele sin tid lå skipet dypt gjemt i norske fjorder, noe som også skyldtes at Hitler fryktet en alliert invasjon i Norge. Her var skipet beskyttet dels av naturen, dels at det var lett å rigge til luftvernskyts og apparater for tåkelegging. Samtidig var det kort vei ut til det åpne havet. Først og fremst representerte skipet en trussel mot de livsviktige Murmansk-konvoiene. Etterhvert som Sovjet tok over initiativet i krigen og i flere år var de eneste som faktisk kjempet mot nazistene på slagmarken var det livsviktig å holde disse konvoiene oppe.

Det ble flere ganger foretatt angrep mot Tirpitz, for det meste flyangrep. Først da skipet lå i Trondheimsfjorden og senere da det lå i Altafjorden. Her fant det sted et spektakulært angrep med enmanns-torpedoer, miniubåter. Det satte Tirpitz ut av spill for en tid, men hun kunne fortsatt seile hvis hun ble reparert. Skytset var intakt. Det endelige støtet ble satt inn mens skipet lå ved Håkøya ved Tromsø. Her angrep britiske bombefly, de såkalte Dambusters, og greidde å senke skipet.

Under hele den lange tiden mens skipet lå i norske fjorder, spilte norske agenter en viktig rolle. Det var også norske motstandskrefter som først kunne rapportere om Tirpitz.

Boka til Bishop er velskrevet og spennende. Den anbefales på det sterkeste.

Det er et artig poeng med de mektige panserplatene til Tirpitz, de sterkeste som kanskje noengang har eksistert på et krigsskip: etter krigen kjøpte Oslo Kommune stålplatene fra et skipsopphuggingsfirma. De ble brukt til å dekke hull i gatene ved veiarbeider i landets hovedstad. Noen hver av oss har sikkert en eller annen gang beveget oss på disse panserplatene. Da er det artig å vite at vi er på sikker grunn.