Oslo Konserthus 24.9.2015. Mahler: Symfoni nr. 9, Oslo-filharmonien, dir.: Eivind Aadland.
Vi følger tradisjonen ved å ty til de litt vidtflyvende dramatiske ordene som var så vanlig på Mahlers tid, rundt århundreskiftet 1800/1900.
For er det noe den store komponisten er blitt utstyrt med er det nettopp høystemte dels forblommende ord. Særlig i forhold til hans private situasjon, hans barn som døde 7 år gammel, hans forhold til Alma eller hans kontroverser på Wien-operaen. Her er det nok å fråtse i, både ved at han skrev sterkt personlige kommentarer tvers over partirur-arkene og ved at han ble dyrket av sin samtid, især av Alma Mahler, på en nærmest gudeliknende måte.
Sterkest i fokus i så måte står hans niende symfoni som ble den siste han fullførte i sin helhet. (Det har lyktes å rekonstruere hans tiende symfoni som er forbløffende lik den foregående, men den mangler selvfølgelig helheten). Spekulasjonene går på hvorvidt komponisten var så bevisst sin egen situasjon og hjertelidelse at han var fullt klar over at han ikke hadde mye tid igjen på denne jord og at symfonien således var hans farvel med verden.
Uansett er det praktfull musikk. Den siste store romantikeren setter her en dramatisk sluttstrek for sin store kompositoriske gjerning som har gitt oss høyreiste symfonier med en helt enestående plass i musikkhistorien.
Oslo-filharmonien har opp gjennom årene vist å ha et svært godt grep om denne symfonien. For så å si nøyaktig 15 år siden gjorde de et CD-opptak av den på konserter med Mariss Jansons. Det ble en CD som vant internasjonale priser. Den sto også fram som en fin avslutning på Mariss Jansons’ tid i Oslo. Mange av gårsdagens musikere var også med på konsertene i desember 2000.
Vi kunne derfor forvente en stor opplevelse. Men dessverre, ikke alt var like bra. Dirigenten Eyvind Aadland, var tydelig stresset og peiset for mye på. Særlig kom dette til uttrykk i første og tredje sats, Førstesatsen er jo med sin langsomme og skridende puls musikk som kan bevege tilhørerne sterkt. Men her ble det etter undertegnetes mening for brått og masete, Aadland tok seg ikke tid til å hvile ut med musikken slik at den kunne folde seg desto sterkere ut når det tettet seg til.
Vi er kanskje urettferdige i så måte fordi vi har CD-innspillingen til Mariss Jansons og orkesteret slik det lød i 2000 kanskje for sterkt i ørene. Men vi må i hvert fall si at når vi kom til siste sats falt det hele på plass i en langsom praktfull coda som ga oss det vi delvis savnet i de tidligere satsene. Her klang musikken ut, dirret i sin fortvilelse, det ble sørgmodig og sterkt.
Uansett, stor musikk.
Et lite ord må føyes til. Konserten ble avgjort skjemmet ved at en del av publikum absolutt måtte gi lyd fra seg. Hosting og kremting er ikke til å unngå nå som høsten setter inn men man kan ikke være så åndsfraværende at man forsøker å ødelegge opplevelsen fra andre. Det var særlig helt på slutten av sistesatsen at det gjallet i salen på den måten det ikke skulle. Det er mange måter å unngå slikt på for den som plages av sår hals. Er man ikke i stand til det, bør man holde seg unna i stedet for å ødelegge for andre. Vi vil bare vise til at i konsertlokalene på kontinenet, særlig i Tyskland, er det slått opp tydelige beskjeder om at ulyder under konserten MÅ unngåes.
