Aage Storm Borchrewink: En norsk tragedie – Anders Behring Breivik og veiene til Utøya, Gyldendal 2012, 359 s.
Bøkene om 22. juli begynner å bli mange. Personlige beretninger, analyser og forsøk på å trenge inn i det som skjedde på, før, under og etter denne julidagen i fjor, er etterhvert blitt mange. Det er faktisk blitt en egen sjanger. Og hvorfor ikke? At den største tragedien som har rammet landet i fredstid ikke skal bli gjenstand for at noen skriver om det, er utenkelig. Våre skjønnlitterrære forfattere trenger nok noe mere tid på å bearbeide og sette ting i lys av det som skjedde. Men i mange år framover vil vi nok kunne oppleve et vell av bøker med bakgrunn i 22.7. både som fakta og som fiksjon.
Boka til Aage Borchrewink har den effekt at den umiddelbart gjør oss nysgjerringe på å vite mer om dett han tar opp. Han har delvis skrevet en slags journalistisk beretning med korte innhugg og beretninger fra enkeltpersoner rundt katastrofen. Men i hovedsak er han opptatt med å skildre oppveksten til attentatmannen og miljøet han kommer fra. Sist i boka reflekterer han med bakgrunn i dette hvorfor ikke bekymringsmeldingene om massemorderen og hans familie ble fulgt opp og tatt hensyn til i sin tid. Det ligger klart i dagen at hadde et barnevern fungert slik det skulle for tredve år siden hadde vi ikke hatt noen attentatmann i dag.
Forfatteren har selv vokst opp i samme vestkantmiljø som Breivik. Han vet hva han snakker om og kan gi oss innsikt i disse vestkantbleienes verden. Dette fungerer svært bra. Likeledes hans journalistiske øyenblikksskildringer.
Der jeg umiddelbart synes det er tildels manglende er i den delen hvor han delvis forsøker å filosofere over morderens internetteventyr, hvordan han går inn i spillverdenen og overfører sin skapte dobbelgjenger – avatar – til et levende monster som opptrer på den virkelig arenaen med katastrofale følger.
Her og i alle avsnittene hvor han forsøker å trenge inn i barnevernets manglende evne og mulighet til å gå inn – kanskje også manglende kunnskap og forståelse? – noe som med årene skulle utvikle seg til katastrofale følger, burde være gjenstand for en langt grundigere behandling. Her burde det være trengt langt dypere ned i materialet. Hva var det som hindret barnevernet den gangen, og hvilke sperrer eksisterte, sperrer som kanskje eksisterer den dag i dag?
Vi har allerede hatt bøker ute om det mest åpenbare, internettjungelen og mørkekreftene, hvordan det nye høyreekstreme miljøet utvikler hat mot annerledestenkende og de som har en annen hudfarge, seksuell legning eller på annen måte skiller seg ut.
Et annet tema som jeg gjerne vil vite mer om er også det han tar opp i tilknytning til manglende inngripen for tredve år siden. Har antydningene om seksuelt misbruk overfor en 3-4 åring satt slike spor at det kan føre til katastrofer i voksent liv? Og er det noe hold i disse påstandene eller brukes de bare som et spekulativt moment?
Det er fascinerende å lese hvordan massemorderen ble fengslet av Al Quida og dets metoder. Dette er noe vi gjerne skulle vite mer om, her går jo linjen fra Bin Laden gjennom 22.7. til dagens jihadister. Mer innsikt!
Likeledes likhetspunktene mellom 30-tallets fascisme og nazisme i den tenkingen som vi har sett, blant annet i morderens manifest.
I det hele tatt reiser denne boka etter min mening en hel rekke spørsmål som vi trenger å utdype i langt større grad. Dermed ikke sagt at dette er en unyttig bok. Tvert om, den journalistiske siden av den er glimrende og beskrivelsen av vestkantmiljøet er også godt framstilt. Når den reiser spørsmål som fortsatt er ubesvarte, har den kanskje også oppnådd en del av sin hensikt.
Vi blir ikke ferdig med 22.7.med det første.