Kristina Ohlsson: Mio blues, Gyldendal 2015, 382 s.
I tett oppfølging av sin forrige bok Lotus blues kommer Kristina Ohlsson med Mio blues. Det er egentlig samme story’en, bare en frittstående fortsettelse der den forrige sluttet.
Vi dukker derfor inn i det samme universet med drap, mystiske kidnappinger og selvmord som kan vise seg å være noe langt annet. Denne boka er viet bortføringen av Mio, den angivelige seriemorderens og selvmordsofferets sønn, fra en barnehage i Stockholm.
Spenningsfortellingen har samme ingredienser som den forrige boka. Den er befridd fra unødig vold, mørk dysterhet og ville biljakter. Derimot er det resonnering og tenking som råder grunnen for Stockholmsadvokaten Martin Brenner og hans partner Lucy.
Men der den første boka var en opptur, er den andre snarere en nedtur. Forfatteren får ikke skikkelig dreis på handlingen. Det blir for stillestående. Ikke det at jeg savner action og biljakter men det blir kjedelig i lengden å lese om advokat Brenners stadige frustrasjoner om at noen må forfølge ham. Bare bokas aller siste del kaller på noe som kalles handling. Men her smøres det til gjengjeld tjukt på i en fantasiforestilling uten sidestykke.
Sluttstrek i denne historien skulle bli satt med én bok noen hundre sider tidligere!
