Oslo Konserthus 15.10.2015 Vivaldi: Konsert for viola d’amore i d-moll, Hagen: To Zeitblom, hardingfelekonsert, Hagen: Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet, Richard Strauss: Tod und Verklärung, Oslo-filharmonien, Alexandre Bloch – dirigent, Benedicte Royer – viola d’amore, Gjermund Larsen – hardingfele
Her ble det gapt over for mye. Overambisiøse Lars Petter Hagen hade valgt seg et spesielt utgangspunkt for sin komposisjon To Zeitblom. Verket er inspirert av Thomas Manns roman Dr. Faustus hvor hovedpersonen er musiker. Under sitt arbeid med romanent hadde Thomas Mann samtaler med sine Hollywood-naboer Igor Stravinskij og Arnold Schönberg. Både Thomas Mann og Schönberg oppholdt seg i USA som flyktninger fra nazi-regimet og inntrykkene fra denne tiden går sterkt igjen i romanen som også er filmet og regnes som et av forfatterens hovedverk. Instrumentet viola d’amore er sentralt i boka. I sin komposisjon lar Hagen en hardingfele opptre som solistinstrument da dette er nær den melankolske klangen til en viola d’amore.
Det kan nesten virke litt på grensen av noe helt annet, det slår motsatt vei. Vi velger å ta denne hardingfele-konserten for hva den er, hvordan den gjør inntrykk på oss og hvilke følelser den setter i gang. Og her må vi si om musikken: dette var spennende! Klangene i særdeleshet og den lavmælte melankolien satte sine spor (uten at vi på noen måte kom i nærheten av Thomas Mann og Hollywood). Derimot hadde denne framføringen utelatt elektronikk og komponistens egne kommentarer til solistens ’norskhet’ slik det skjedde under urframføringen i Donaueschingen og spilt inn senere på CD.
Kveldens program var satt sammen av komponistens selv. Han ødela mye av vår opplevelse ved å forsøke å ‘forklare’ musikksn sin og den andre musikken han hadde valgt ut før vi fikk høre den. Vi velger å ha våre følelser og opplevelser for oss selv og reagerer mot at noen skal ‘forklare’ dem for oss. Det blir galt og fungerer ødeleggende for en musikk som tross alt kan ha noe for seg. Her var valgt ut Vivaldis konsert for viola d’amore siden hardingfele-klangen som vi snart skulle høre, skulle være lik i klangen (!). Også det avsluttene stykket, Richard Strauss svært så dramatiske og metafysisk tenkt Tod und Verklärung hørte med i følge komponisten. Her skal Richard Strauss i toner skildre hvordan en ung manns vil føle det å dø.
Klart melodramatisk, for å si det slik. Og klart altfor overspent. Men et slikt verk er også praktfull symfonisk musikk hvis en velger å se det slik. Og det gjør vi, for vi vil heller ha en opplevelse av å høre melankolien i en hardingfele og det praktfulle spennet i et stort orkesterverk, framfor å oppleve en følelse av å dø.
Ganske enkelt.
