Den norske Opera & Ballett Bjørvika 17.10.2015 Schubert: Sonate i a-moll, opus 143 D 784, Six Moments Musicaux, opus 94 D 780, F. Chopin: 2 Nocturner, opus 32, Sonate nr. 2 i b-moll, opus 35, Grigory Sokolov – klaver.
Oslo fikk lørdag 17. oktober besøk av det som kanskje er verdens fremste pianist. I hvert fall heter det så fra internasjonale kritikere. St. Petersburgeren Dimitry Sokolov har markert seg i fremste rekke som en av den nyere tids aller fremste pianister. Han nevnes på linje med storheter som Horowitz, Svjatoslav Richter og Glen Gould.
Han framsto i konserten på operaen som noe mystisk og reservert, leverer et stivt bukk og setter seg ned for å spille. Kanskje tro mot sine forgjengere, i særdeleshet Svjatoslav Richter som på sin siste konsert i Oslo bare hadde et stearin-lys på flygelet til hjelp. Mye av skylden for hans tilsynelatende reserverte holdning kunne legges på lyssettingen som han på forhånd hadd vært med på å bestemme. Dette ble uttrykkelig gjort klart for oss av operaen på forhånd. Men derved framsto han i dels skygge på scenen, i hvert fall i ansiktet. Og det er ikke bra når du skal ha kontakt med et publikum.
Vi sier dette for under Schubert framsto det en følelse av at han spilte uten varme og uten følelser. Men når det kom til Chopin forsvant dette umiddelbart. Nå ble det musikken som talte. I Chopins andre sonate slo han virkelig til. Og følelsene, for den saks skyld nervene, var påtakelige og kjentes helt ut til sjette benkerad om ikke lenger. I selve sørgemarsjen serverte han oss en varm og inntakende mellomdel som sto fram som lysende i sin melodiøse skjønnhet.
Det var Sokolov alene med et flygel denne kvelden. Bak jernteppet sto to andre Steinway klare i tilfelle det på scenen skulle svikte.
En vanvittig lang applaus fulgte, faktisk på nesten en time. Når kunne noe liknende ha skjedd i en norsk konsertsal før? Han måtte til med 7-8 ekstranummer før salslyset kom på. Etter Regndråpepreludiet lurte vi på om det var flere småstykker av Chopin igjen å hente som kunne ta på direkten. Sannelig kom et til, men da var det slutt.
Publikum fulgte denne konserten i en nesten magisk åndeløs stillhet. Det var som om man var til stede på en høytid man sjelden eller aldri var forundt å oppleve. Knapt et host eller hark hørtes selv om det var hustrig kaldt ute og operaens marmor var bestrødd med salt så vi ikke skulle skli på glatt is.
Men Bjørvika-hustrighet bryr vi oss ikke om når vi får oppleve noe magisk som dette. Vi kunne gjerne ha sklidd herfra og til evigheten for å få med en opplevelse som dette!
