Johnny Brenna og Sigbjørn Mostue: Operasjon Helena, Cappelen-Damm Forlag 2012, 304 s.
Se opp! Et nytt norsk krim-navn gjør sitt inntog. Rettere sagt: en institusjon i form av et forfatter-par som allerede varsler at flere utgivelser er på vei. Det dreier seg om Johnny Brenna og Sigbjørn Mostue. De er ikke helt ukjente personer. Den ene har bakgrunn som politiets ‘super-spaner’ gjennom flere år, den andre som forfatter med flere bøker bak seg.
De debuterer med den kjappe fortellingen Operasjon Helena. Her går det radig unna, men ikke altfor heseblesende og ubehagelig i svingene. Historien er troverdig fortalt og bygger på velkjente ingredienser som kokain-sniffende pengefolk på Bygdøy, øst-europerisk og nigeriansk mafia, og narkotikaens slaver, de slitne på Plata og nedre Karl Johan. Boka har det fortrinnet framfor mange andre at den gir folkene på Plata et ansikt og verdighet. Historien starter med det bestialske torpedo-drapet på en av dem og ut fra dette sprer sporene seg ut til en spennende krimfortelling.
Den andre styrken ved boka er utvilsomt at erfaringene til Johnny Brenna fra sitt arbeid som politispaner gjennom flere år i nettopp slike miljøer i stor grad preger skildringen. Det blir ekte og troverdig, all den stund dette er så nær sannheten som det overhode er mulig å komme. Her er søle og sørpe, gråhet og tåke, og motorbråk fra sentrum blandet inn med beskrivelser av et Oslo-miljø vi gjerne tror på. Men vi stoler på deres forsikringer om at dette er ren fiksjon.
Forfatterparet vil også få krimboka vekk fra det de mener er en utvekst i norsk krim, nemlig skildringen av den ensomme politimannen som tross sine personlige vanskeligheter og frustrasjoner pleier sine depresjoner over en sur kaffe og løser problemene gjerne på egen hånd og gjerne i kamp med sterkere makter, som sine overordnete. Slik er det ikke, slår de fast. Politiarbeid er først og fremst lagarbeid. Men i denne debutboken deres er ikke unnlatt noen skikkelige finter til en viss kvinnelig overordnet i politiet, og det er ikke vanskelig for vanlige avislesere å peile seg fram til hvem det gjelder. Men hvorfor ikke? Krimbøker ville være uten snert og finter uten slikt. Stinget vil vi gjerne fortsatt ha. Og krim skal også ha noe i seg, som samfunnskritikk og raljering over maktens menn og kvinner, noe som gjentar seg i de vellykkete krimbøkene helt fra Raymond Chandlers dager til vår tids Stieg Larsson, for ikke å si Sjöwall/Wahlöö.
Vi tviler ikke på at mye av historien er så å si levende, eller ‘nesten’-opplevd, så nær virkeligheten det går av å komme. Dette gjør at vi ser framover mot deres framtidige utgivelser med glede.
En hel verden har nå fokus rettet mot nordisk krim. Hva er det som gjør at nordiske krimforfattere til de grader er blitt så populære? Vi snakker ikke bare om Stig Larsson eller Jo Nesbø men om Henning Mankell og alle de som fulgte opp 60-tallets suksessforfatterpar Sjöwall/Wahlöö. Et av svarene er kanskje at selv de nordiske sosialdemokratier, verdens beste land å bo i, også har sine avgjorte skyggesider. Vi sliter med kriminalitet, narkotika og korrupsjon. Og griskhet, begjær og vold.
Denne debutboken slår til i de grader at vi ser umiddelbart fordelen ved å skrive krim som par. Her har vi to som utfyller hverandre og makter å benytte sine fortrinn på behendig vis ved at et troverdig plot blir gjenstand for diskusjon og vurderinger mens direkte erfaringer fra ‘ute i felten’ er en annen hjørnestein. Slik blir brokker av fortellingen lagt til bit for bit og underlagt solide vurderinger fra mer enn én person under arbeidets gang. Sjöwall/Wahlöö startet det hele, de diskuterte plot og intrige sammen og skrev så annethvert kapitel med noe som etterhvert ble ti bøker og en lang rekke filmer, Beck-serien vises ennå ukentlig på TV.
Om TV-seere om femti år kan glede seg med Munthe/Tobben på TV, gjenstår å se. I hvert fall er det skapt et solid fundament. En vellykket debut!
