|
 Jeg skulle lese denne boken var jeg forutintatt av flere grunner:
Jeg hadde lest (eller hørt) et eller annet sted at det som skjer i boken er sant, at forfatteren skriver seg gjennom krisen på et vis.
Men bør mine moralske standarder og rykter fra venner påvirke opplevelsen der er å lese en bok. Neppe!!
Bokens jeg-person, Constance, er forfatter. Hun er trebarnsmor, gift med en mann som er “husfar”- det vil si steller hjemme, tar seg av barna, baker osv., mens hun forsørger familien med sin skriving. Dette har fungert i årevis. En kveld treffer hun Hugo, en litteratur-kritiker, på byen og faller hjelpeløst for han. Resten av boken handler om hvordan hun dras mellom de to mennene , sin dårlige samvittighet og Alien, som hun kaller sin Muse.
Hun mener at Musen er drivkraften i livet og at hun drives av inspirasjonen denne gir henne og at hun ikke har noe valg. Musen, eller Alien, driver henne til Hugo og det opprivende livet med han som stort sett foregår i alkoholrus på kafe, og vekk fra det trygge familielivet.
Uansett om historien er sann eller ikke, synes jeg forfatteren tillegger sin Muse for store egenskaper. Det virker som om Alien blir brukt i mangel på en bedre unskyldning, og det er litt for lettvint. Dessuten blir det mye av det samme om og om igjen. Detter er med andre ord en bok jeg ikke kommer til å lese om igjen.
|
