Dan Brown: Iskaldt bedrag, (Deception Point), Bazar forlag 2006, 572 s.
Den nye utgivelsen av Dan Brown – den fjerde på norsk – gjør et iskaldt inntrykk. På dobbelt vis, den inneholder spenning og grøss til de grader at det går kaldt nedover ryggen på leseren.
Men den etterlater også en følelse av iskaldhet i tankeverdenen. For sine gedigne spenningskvaliteter til tross, boka gir rett og slett følelseskulde. Den engasjerer ikke og personene er flate og opptrer som roboter slik de er tegnet.
Dan Brown begynner å bli forutsigbar og rett og slett kjedelig i sine bøker. Vi kjenner det samme grepet igjen, det ble også brukt i den etterfølgende DaVinci-koden og i Engler og demoner. Det er synd fordi vi omtrent kan lese ut intrigene og handlingen ut fra hvordan forfatteren bygger opp boka. Dan Brown anvender seg av et fast triks, han bygger opp spenningsmomentene til et nesten uutløselig klimaks før han går videre til neste topp. Og det er alltid ‘den nærmeste’ eller minst sannsynlige, som er hovedmotstanderen. Dette sagt for ikke å røpe for mye av handlingens gang, eller rettere, turbo-fart.
Dessuten har Dan Brown et par trekk av altfor mye usannsynlig guttespenning i seg. Han ‘lager et par vrier… som gjør at boka kan fortone seg som rene eventyrfortellingen for spenninsglade gutter i ti-årsalderen.’
Dette sa vi i vår omtale av Engler og demoner og det fastholder vi i skjerpende grad nå. Det finnes avsnitt også i denne boka som er hinsides all mulig realisme og fornuft, selv til en spenningsroman å være. Det er som om han ikke kan styre seg, effektene må dynges stadig oppå hverandre til et nivå som er helt hinsides.
Styrken i bøker som DaVinci-koden og Engler og demoner lå foruten i at de var drivende godt skrevet som spenningsromaner, at Dan Brown berørte temaer som grenset inn på metafysikk og mystifisme i hendelser som angår de fleste i vår kulturkrets. Det ble et kjernemateriale av undring i spørsmål som mange av oss bærer inne i oss.
Dette er ikke tilfelle med denne boka som ble gitt ut i 2001 i USA. Her er det politikerintriger og kvasivitenskap som er temaet. Intrigemessig svømmer boka i samme farvann som opptok amerikansk spenningslitteratur og -film i årene rett etter Watergate-skandalen, dvs. på tidlig 70-tall. Noen kjente skikkelser og intermezzi fra de siste skandalene i Det Hvite Hus er riktignok med, men vi føler ingen skam på Bill Clintons vegne.
Når dette er sagt, også denne boka er drevende godt fortalt. En leser i økende crescendo fram mot slutten. Det skal forfatteren ha, han skriver speningsbøker som få andre.
