Andreas Bull-Hansen: Anubis, Cappelen 2006, 430 s.
Andreas Bull-Hansen fikk stor ros etter sin forrige bok i denne sjangeren, Lushons plater. Det spørs om vi kan være like rause med superlativene denne gangen.
Bull-Hansen har valgt en vanskelig sjanger. Han skal beskrive framtiden og tyr til grepet om å innføre fantasi-vesener med overnaturlige krefter og egenskaper. Samtidig lar han beskrivelsen av framtiden stå fram som en lignelse på vår tid. Her lykkes han ikke helt, etter undertegnedes mening.
Vi befinner oss i året 2132, hundre år etter verdenskrigen som la så å si hele vår sivilisasjon øde. Den fattige verden ble ikke så berørt av ødeleggelsene og folk fra sør befolker etterhvert den nordlige halvkula. Her innføres et fundamentalistisk muslimsk styre med sharia-lover, slaver og strenge bestemmelser.
Evv Lushon er en av disse overnaturlige vesenene, en anubis, en slags genifisert krysning mellom dyr og menneske. Tuklingen med genteknologien kom fram delvis etter atomvåpnenes herjinger og dels da man ønsket å utvikle en ny krigerrase med alle egenskapene som bedre lukt og hørsel, syn forsterket flere hundre ganger slik at de kan se i mørket, osv. Han kom seg unna kampene om London og har i flere år søkt tilflukt i en gammel borg helt nord i Skotland. Her lever han med sin familie og går på jakt, fisker og leser Shakespeare og Bibelen.
Men samfunnet – mushil’ene som de kalles i boka – innhenter dem. Han blir tatt og blir dømt til å være slave med opptredener på sirkus, kamper på liv og død i manesjen. Herfra leder han opprøret. Anubis og de undertrykte er på vei til å skape sitt eget samfunn, fritt for menneskenes undertrykkelse.
Jeg må innrømme at boka var tung å begynne på. Mange ganger måtte jeg legge den fra meg. Det er ikke til å komme forbi at den første delen av den minnet altfor mye om denslags serier man kan se på noen av våre lugubre TV-kanaler klokka halv fem om morgenen. Det er ikke før du har lest halve boka at fortellingen kommer skikkelig i gang. Her og utover blir den spennende og mer troverdig fortalt.
Men fortellingen har en alvorlig svakhet. Bull-Hansen røper til pressen at han har ment boka som en seriøs advarsel mot islam. Det er da vi må spørre: hvilket islam? Er det den tredje verden slik den framstilles i propagandaen, dvs. vestlig presse, TV og nyhetsdekning – og i talene til Bush? At alle utenom vår vestlige sivilisasjon er skitne og tildekkete personer med skumle motiver og en selvmordsbombe på magen?
Det er neppe den delen av den arabiske verden som har gitt oss det vi i dag oppfatter som ‘vestlig sivilisasjon’, vitenskap og kultur, som han mener med ‘mushil’sk’. For Bull-Hansen tramper så grundig i dette at han rett og slett forveksler. Han blir blind og framtrer som en uvitende person. For det han skildrer av uhyrligheter og overgrep er ting som er hentet ut fra vår vestlige ‘siviliserte’ historie. Gladiatorkamper er eksempelvis noe som forekom i romerriket.
Han blander så til de grader begrepene at han uten å vite det søker tilflukt i noen av dagens ekstreme læresetninger som også 95% av den muslimske verden tar avstand fra, at bare gjennom døden oppnår man frihet og sove i stadig nye jomfruers favn, for å si det slik.
Han mener at vår tids konflikt står mellom et totalitært muslimsk samfunn på den ene siden og frihet og individets rett på den andre. Dette er en ‘sprengkraft’ som han vil ‘advare’ mot. Det som undertegnete får ut av lesingen av denne boka er at vår sivilisasjon har en uendelig lang vei å gå før vi rett og slett kan forstå det som skjer rundt oss. Sprengkraften i verden i dag er nå som før vår egen vestlig blindhet, egoisme og maktbegjær, vår stupiditet og manglende evne til å tenke anerledes enn i sjablonger og svart-hvitt. Den framferden cowboyene har vist i dagens Midt-Østen med å gjøre vondt til verre, er en tydelig nok illustrasjon. Den lidelsen de derved påfører et helt folk er et resultat av vår ‘sivilisasjon’s gjerninger. Og hvorfor velger folket i dagens Afganistan Taliban framfor vår vestlige demokratiske godhet og beskyttelse? Det hjelper ikke at jo mer vi søker i Bull-Hansen finner vi at foruten at han er ex styrkeløfter også har uttalt seg i positive vendinger om invasjonen i Irak-eventyr, bare gjort på en ‘feil’ måte. Det setter jo det meste på plass.
Derfor er boka hans en alvorlig advarsel. Først og fremst mot oss selv fordi vår sivilisasjon fremdeles må slite med svartsyn fra mørkeste middelalder. Vår ‘sivilisasjons’ største sprengkraft ligger nettopp i dette at altfor mange skriveføre, noenlunde intelligente mennesker kan ramle i slike primitive kortslutninger.
Bull-Hansen evner også å sette seg selv i dramaets rolle for å iscenesette sin egen betydning og bokas ‘ budskap’. Han opplyser at han er gått i dekning med seg selv og sin familie på hemmelig adresse.
Jeg vil ikke si at boka er dårlig skrevet. Faktisk har den spenningsmomenter i seg et langt stykke på vei. Men bokas sprengkraft består ikke i budskapet om et islam som til forveksling egentlig ikke er noe annet enn vår egen inkvisasjons og sivilisasjons uhyrligheter opp gjennom tidene, men at vi fremdeles ikke er kommet lenger enn at vi kan oppfordre til blindt hat mot anerledes tenkende på grunnlag av egne overgrep.
