Vårofferet

I dag er det et hundre år siden Vårofferet ble spilt for første gang i Paris. Det er i særklasse det musikkverket som har hatt størst betydning for musikkens utvikling de siste hundre år. Urframførelsen vakte en kjempeskandale.

Stravinskij laget musikken til balletten som et slags konsept over det hedenske Russland, hvor jorden og våren tilbes og en ung jente ofres og danser seg til døde. Konseptet ble utviklet i samarbeid med Nicholas Roerich som også utarbeidet scenedekorasjonene til urpremieren.

Det var den unge Nijinskij som da var knapt over tyve som koreograferte denne balletten for Diaghilevs Ballets Russes hvor Stravinskij hadde hatt stor suksess de tidligere sesongene med Ildfuglen og Petrusjka.

Forventningene til dette nye verket var derfor enormt store. Allerede i åpningstaktene hvor en fagott spiller en folkelig melodi fra Litauen, startet bråket. Det utviklet seg slik at det i hele første del var umulig å høre musikken.

Bråket oppsto fordi publikum var sterkt delt i reaksjonene på hva de fikk høre. Det utartet seg til rene slåsskamper i salen.

Verkets rytmer og sterkt dissonerende akkorder var i første rekke det som var mest iørefallende. Stravinskij gjør gjennomført bruk av bitonalitet og komplekse rytmiske strukturer. Dette understreker verkets ‘hedenske’ karakter der det skal skildre den primitive tilbedelsen av jorda.

I verket gjør han stor bruk av russiske folkemelodier selv om det ikke er så lett å kjenne dem igjen i den innpakningen Stravinskij har gitt dem.

Verket har inspirert omtrent alt som kom av komponister i tiden etterpå, faktisk langt utover den seriøse musikkens rekker. Rocke-gitaristen Frank Zappa laget eksempelvis tidlig i sin karrierte et helt konseptalbum på grunnlag av Vårofferet. Hans riff i albumets Ritual dance ble tatt opp av flere, blant annet av jazzmusikere. På 1960-tallets Club 7 kunne det eksempelvis være kveldens siste låt. Dette sier litt om hvilken enorm innflytelse Stravinskij fikk med sitt verk.

Selv var vi i tenårene da vi hørte dette verket framført for første gang. Vi hadde mast på opphavet og fikk oppleve det fra balkongen i Universitetets Aula med Oslo-filharmonien. At musikken ble kraftig forsterket av marmorveggene i daværende Aula er nødvendig å si. Det ristet og bevet, men mest i sinnet til en sekstenåring. Jeg hadde alleredet skaffet meg den nærmest klassiske innspillingen av verket med Leonard Bernstein og New York-filharmonikerne. Gjett om den ble spilt om og om igjen i dagene som fulgte!