Bengt Calmeyer: Hundreårsromanen – Spor, Aschehoug norsk forlag 2000, 321 s.
Med denne romanen fullfører Bengt Calmeyer sin trilogi om 1900-tallets Norge. Det er en frittstående fortelling, men jeg vil sterkt anbefale leserne å gå gjennom Mennesker (1997) og Vitner (1999) først.
Av flere grunner er dette blitt for digert. I den betydning at her vrimler det av temaer, mennesker og handlinger og kommer man uforberedt rett inn i bind 3 blir man lett sagt forvirret. Mange av de fortellingene han begynner på i de tidligere bindene, fortsetter her. Men det er en sterk fordel at man alt er blitt presentert for personene.
Noen ledetråder lar seg tydelig likevel følge. Temaet svensk nasjonalisme og stormaktssjåvinisme sett i lys av de ytre begivenheter på 1900-tallet med krig og okkupasjoner i nabolandene. Her kan vi uten vanskeligheter følge en linje fram til i dag og den sterke posisjonen nynazismen har i Sverige. Men i denne romanen starter det før unionsoppløsningen med et uforklarlig mord på en norsk sendemann i Stockholm. Sto svenske stormannsinteresser bak?
Vi sveiper såvidt innom Palme-mordet og begredelighetene rundt svensk (og norsk) etteretning og deres innvikling i sosialdemokratiet.
Personene tegnes på et stort lerret og selv om dette er en roman blir en likevel slått av problemstillingene som forfatteren tar opp. Det lar seg ikke nekte for at han mange steder har brukt levende forbilder. I de tilfelle han tror de ikke er offentlig kjent, opptrer de også med fullt navn. Helt enkelt blir det ikke hele veien når begivenheten under okkupasjonen skal skildres. Hva er fakta, hva er fiksjon?
Men dette er en fascinerende bok, det halvdokumentariske til tross. Forfatteren makter å gjøre oss tankefulle og sette i gang tanker hos oss.
