Pedro Carmona-Alvarez: Rust, Kolon Forlag 2009, 741 s.
Spørsmålet er: hvorfor kaller han boka si Rust? Det er ikke noe rustent over disse 740 sidene. Snarere er det en bramsalt skildring, frisk og ungdommelig i språket, nesten for ungdommelig enkelte ganger. Du kan ikke bli annet enn i godt humør når du leser denne boka.
Forfatteren er norsk, men som navnet sier med røttene fra Chile. Han er tidligere kjent fra norske popband. Han er ikke ukjent innen den litterære verden men dette er hans første ‘store’ bok. Til de grader også. 741 sider er ikke dagligdagskost for en norsk forfatter.
Den første tredjedelen av boka handler om et rockeband og noen ungdommers oppvekst på Kolbotn. Historien sveiper fram og tilbake i tid hvor vi også følger deres suksess og reiser i USA. Her er dop, jenter og først og fremst musikk. En av personene i denne kameratgjengen er en eksilchilener og heter Passolini. Så hopper vi rett over til en krimhistorie som delvis også går over i bokas tredje siste del. Men her er det Chile og Sør-Amerikas sjebne som beskrives, hvordan landsdelen gjennom tiår har vært martret av militærdiktatur holdt oppe av USA gjennom CIA på vegne av storkapitalen.
Det er også denne delen som gjør sterkest inntrykk på undertegnete. Her drøfter han også vold og bruk av vold med enkelte avleggere til Tysklands mareritt for 20-30 år siden. Forfatteren legger ikke skjul på hvor han står og hva han mener og han følger nøye sjebnene til flere av ofrene for disse militærdiktaturene, hva deres foreldre opplevde og hvordan det er å leve i eksil og leve ‘vekk fra seg selv’ og sine røtter. På sett og vis hører dette sammen med bokas første del.
Pedro Carmona-Alvarez har mye å fortelle om og har et brennende engasjement for det han er opptatt av. Boka er rik på historier, her er mye å ta av. Det er lesing som nok vil ta sin tid, men den er vel verdt det.
En ny norsk stemme, en stor stemme!
