Bernardo Carvalho: Ni netter,Cappelen 2006 190 s.
Denne boka befinner seg langt inne i tåkeheimen etter vår mening. Det vil si, langt inne i den brasilianske regnskogen. Det er dryppende vått der inne og atskillig med tåke og vanndamp. Så mye at vi har store vanskeligheter med å se hva forfatteren av denne korte boka egentlig er ute etter. Uklarhetene står i samme forhold som landskapet, tett, uforståelig og fylt av mysterier.
Kort sagt dreier det som en amerikansk antropolog som en gang på slutten av 1930 begikk et uforklarlig selvmord på en reise i den brasilianske jungelen. Fortelleren i denne boka er ute etter å få innsikt i denne historien. Hans nysgjerrighet vekkes i økende grad etterhvert som han trenger inn i jungelen og møter indianere som husker ham.
Det blir et møte mellom nåtid og fortid, mellom mysterier og det tilsynelatende rasjonelle. Mye av fortelllingen ligger gjemt her, i bruddstykker mellom en mystisk sjebne og et liv. Fortellingen greier delvis å trenge til bunns i dette mysteriet – eller antyde det(?). Jeg som leser sitter tilbake like forvirret og skjønner lite av det. For å være ærlig, av og til er vår protestantiske lutherske rettvinklethet kanskje en hemsko for å kunne søke ut på livets ikke-uforklarlige bredder.
Særlig når de ligger gjemt i Brasilas dampende jungel.
