Izzet Celasin: Ingen Manns Land
Gyldendal 2010, 344 s.
Izzet Celasin vant for et par år siden Gyldendals konkurranse om den beste politiske romanen. Dette er oppfølgeren.
Den vanskelige andre boka er for mange forfattere et trangt nåløye. Det er tydelig å merke at forfatteren har hatt sitt å slite med når han skulle følge opp suksessen fra sin første bok. Men stort sett kommer han mer enn hederlig fra det. Mye av det vi gledet oss over i den første boka, den friske fortellerstilen, finner vi også her. Også dette er en politisk roman, om man nødvendigvis skal bås-sette den.
Tematisk er bøkene like. Celasin skriver helt tydelig med bakgrunn i egne erfaringer om det han opplevde som venstreopposisjonell aktivist i Tyrkia for noen år siden. Han satt også fengslet under militærdiktaturet.
I årets bok har han brukt grepet ved å hoppe i tid mellom å være ung tyrkisk offiser under invasjonen av Kypros midt på 1970-tallet og hvordan han ti år senere ble innemurt i isolat i et fengsel hvor han tidligere var kommandant. Men det er også en fortelling om vennskap og kjærlighet. Ikke minst om hevn. Det blir til tider intenst, men det er også en fortelling om livshåp og optimisme, eksempelvis om den symbolske planten som sprenger seg opp i en sprekk i fengselsbetongen, noe som til syvende og sist resulterer i frihet.
Det brennende grunntemaet i hans bøker er drømmen om rettferdighet og menneskeverd. Celasin er en ny stemme i norsk litteratur. Han arbeider i dag som tolk i Oslo. Men vi har ikke noen vanskelighet med å se at vi kan vente oss flere bøker fra hans side med bakgrunn i forholdene i Tyrkia for et par tiår siden.
