Jung Chang: Enkekeiserinnen.
Gyldendal Norsk Forlag 2013, 423 s.
  Cixi ( 1835 – 1908) var den siste store kinesiske herskerinnen før monarkiet ble styrtet og republikken innført i 1912. Hun regjerte i realiteten som monark, dvs, Kinas eneveldige hersker, de siste 47 årene av sitt liv. Hun kom til hoffet som konkubine i sin tid. Da keiseren døde ble deres sønn som mindreårig innsatt som keiser mens hennes mor, Cixi, hadde formynderskapet og var i realiteten den som styrte. Det samme gjentok seg da han døde i altfor ung alder og hennes adoptivsønn ble innsatt. Han ble senere tatt livet av av sin adoptivmor i frykt for at han ville gå Japans ærend etter hennes død. Som poilitiker var hun svært dyktig og flink til å manøvrere. Hun sørget for at Kina hadde fred mesteparten av denne tiden selv om et par kriger, i særdeleshet bokseropprøret, tappet landet for rikdom og ressurser og ga plass for utenlandsk imperialisme. Det var også på denne tiden Kina gikk inn i den nye tiden for alvor, åpnet opp for verden utenfor seg, fikk i gang industrialisering, innførte skolevesen og derved brøt med årtusengammel tradisjon. Mens veier, jernbane, telegraf og telefoni ble bygget var motstanden tildels hard. Det var ikke enkelt å bryte opp et gammelt mønster, tankegang og skikker som hadde bestått i flere tusen år i et rike som oppfattet seg selv som suverent ‘midtens rike’ og som fram til den industrielle revolusjon i Vesten var det mektigste og rikeste landet i verden, en posisjon det kanskje er i ferd med å gjeninnta. Noen steder kunne dette føre til vold og opptøyer. Men enkekeiserinnen som hun offisielt ble kalt var en svært klok hersker og greide å holde tømmene. For dette ble hun beundret, ikke bare i Kina men også langt utenfor landets grenser. Hun var likevel en hersker av den gamle klassen, mandsjurerne, som var den kinesiske overklassen i århundrer og som hadde klart atskilte grenser overfor han-kineserne bl.a. med klær og hår. Hun gikk ikke av veien for politiske mord og fikk ikke helt avskaffet de gamle brutale straffemetodene. Forfatteren er en åpenlyst beundrer av enkekeiserinnen. Hun gir henne æren for å ha ført Kina i den nye tid og ser heller lett og unnskyldende på hennes mer bestialske og brutale sider og det at hun var forankret i gamle tiders tenking, ikke minst med overtro og religion. Boka er likevel verdifull fordi den gir et grundig innblikk i Kinas ikke altfor fjerne år. Vi forstår litt mer av kinesisk tankegang etter å ha lest den. De mange bråkastene og uforklarlighetene vi har vært vitne til står i et annet lys når vi leser om den nære historien. Kort sagt er dette en bok om å forstå Kina bedre. Vi skjønner mer av kinesisk tankegang, dets tradisjoner og historie etter å ha fått vite mer om enkekeiserinnen Cixi. Boka gir intet svar på de mange mysteriene rundt verdens eldste sivilisasjon i verdens mest folkerike land, men den kan hjelpe oss til bedre å forstå det som skjer. |
|
