En svært tankevekkende bok. Den norske tittelen Fordi overlevelse ikke er nok sier det meste. Mennesket lever ikke bare av brød alene. Og uansett hvor fortvilet det kan se ut rundt oss, har vi likevel håp gjennom verdier og livskraft i det å skape, få til vidunderlige ting og leve med det rike i oss av opplevelser og skjønnhet her gjennom ordene til Shakespeare og musikken til Beethoven.
Boka har et spenstig utgangspunkt. Den skildrer en skuespillertrupp og musikere som reiser fra sted til sted i en tid da sivilisasjonen har opphørt å eksistere etter at en influensa-epidemi tok livet av nesten samtlige av jordas innbyggere.
Emily St. John Mandel: Fordi overlevelse ikke er nok, Font forlag 2016, 377 s.
Handlingen finner sted i store sprang, før, under og mange år etter den store katastrofen. Det kryssklippes fram og tilbake. Sentralt står skuespilleren Arthur Leander. Boka innledes ved at han dør midt under en framføring av Kong Lear og influensaepidemien bryter løs samme kveld. Stadig vekk bringes vi tilbake til hans feterte skuespillerliv før katastrofen og senere følger vi noen av de som var til stede akkurat der og da.
Mye av handlingen finner sted i framtida og sånn sett streifer boka innom science fiction. Men er det ikke. Det er heller ingen akopalyptisk skildring av undergangen. Snarere er det en hyllest til livet. Uansett hvor mørkt det kan se ut rundt oss og uansett hvilke katastrofer som rammer oss eksisterer alltid troen på å bringe fram det levende menneskelige i oss, som i Shakespeare, kunsten, det som får oss til å skape, til å frydes, til å tro på det gode i mennesket. I det hele tatt: til å leve.
Det er likevel noe som er verdifullt på tross av at strømmen blir borte, vannet ikke kommer og sivilisasjonen rundt oss går i oppløsing. Mennesket lever.
Boka er godt skrevet. Den unngår å ramle i fellen med å være en spekulativ katastroferoman. Snarere er det de inngående skildringene av skuespilleren Arthur Leander som er bokas tyngdepunkt og den aksen det hele dreier seg om, hans venner, barn og ektefeller. Den aller siste delen vies framtidsdelen uten at det forstyrrer for hovedbudskapet: Shakespeare og Beethoven er viktige for oss. I en knapp setning helt mot slutten gies det likevel et glimt av framtidshåpet for sivilisasjonen slik vi kjente den.
Et ytterligere pluss: den norske tittelen er usedvanlig velvalgt.
