Som å vente på bussen i ukevis

Jonathan Strange & herr Norrell

Gitt rekken av prisnomineringer og panegyriske hyllester, var naturlig nok denne anmelderens forventninger til verket store. Stor ble dermed også skuffelsen da det viste seg å ikke innfri på noe vis. La det være sagt med en gang: Jeg er ikke blant dem som ser ned på fantasy-litteratur, og det er få ting som i utgangspunktet gir meg mer leselyst enn digre mursteiner på nærmere tusen sider. Altså burde Jonathan Strange ha vært midt i blinken. Det var den ikke. Den traff ikke engang skiva.

I korte trekk dreier handlingen seg om de to svært forskjellige magikerne herr Norrell og Jonathan Strange, som bedriver magi til beste for den engelske nasjon under og etter napoleonskrigene. Norrell er sandpapirtørr, bedrevitende og dessuten monopolist på viten om praktisk magi. Strange blir etter hvert hans yngre og mer frimodige lærling. Etter noen år havner de to på kant med hverandre, og ender som fiender. Samtidig bedriver en ondsinnet alv sitt eget spill i bakgrunnen.

Det høres spennende ut, og det kunne det også ha vært om det ikke var for måten historien er skrevet på. Etter hvert som man stadig mer motvillig snur sidene, oppdager man en rekke problemer. Noe av det verste er fotnotene. Ja, du leste riktig. Verket er fullt av fotnoter med liksomfakta! Mange av dem strekker seg faktisk over flere sider. Dessuten er langt de fleste så tørre at de kan lulle en amfetaminavhengig inn i dyp søvn, selv om noen også inneholder fantasifulle små eventyr. Meningen er åpenbart å skape historisk dybde i den fiktive magiske tradisjonen Clarke dikter i hop. For så vidt oppnår hun jo også det, men samtidig spores man konstant av fra den egentlige historien, hvis man er samvittighetsfull nok til å lese dem i sin helhet. Som anmelder følte jeg at jeg burde være det. Det var ren tortur.

Et annet problem er at Clarke har valgt å bruke stiltrekk fra tidlige britiske attenhundretallsromaner. Det er helt greit å skrive fiksjon fra fortiden, men må man høres halvveis ut som Jane Austen av den grunn? Fortellerteknikken hennes er i det store og hele distansert og refererende. Clarke småprater og pludrer i vei på en måte som gjør det umulig å la seg gripe av teksten. Personene i historien har dessuten ikke på noen måte den dybden en leser i vår tid er vant med. De har for eksempel ingen seksualitet, og med sine få og overtydelige personlighetstrekk, er de mer karikerte figurer enn virkelige karakterer. Dette gjelder dessverre også hovedpersonene. Både Strange og Norrell er like grunne psykologisk, som vannet i sølvfatene de stadig vekk bruker til å fremkalle visjoner.

Noen steder oppnår Clarke en viss tørrvittighet, men så går det gjerne ti sider til neste gang man føler for å trekke lett på smilebåndet, og det er aldri noe ved humoren som maner til skikkelig latter. Men verst av alt er selve lengden på historien. 887 sider er ekstremt, spesielt når plottet ikke en gang begynner å få noen stramhet før lenge etter at side 600 er passert. Før dette, og innimellom også etter, spriker fortellingen hit og dit. Man vet aldri helt om det er napoleonskrigene som er det sentrale, om det er forholdet mellom Strange og Norrell, eller kanskje den nevnte alvens bortføring av en politikers kone og en tjener med afrikansk opphav. Etter å ha stadig blitt kastet ut på tilsynelatende meningsløse hopp, spring og digresjoner gjennom hundrevis av sider, føler man seg slik som når man venter på en buss som ser ut til å aldri komme; utålmodig og irritert.

Clarke brukte ti år på å skrive denne romanen, som også er hennes debut. Hadde hun brukt tre år isteden, og nøyd seg med omtrent 300 sider med kompakt dramatikk, kunne den kanskje vært akseptabel. Som det er blitt, er den isteden nær sagt verdiløs som underholdning. Det er ille når nettopp underholdning i utgangspunktet ser ut til å være det eneste hun prøver å tilby, bortsett fra kanskje et anstrøk av feminisme. Kvinnene i historien er nemlig gjennomgående klokere enn sine mannlige motparter.