Oslo Kammermusikk Festival 2004 – Slottskirken 17.8.
Fra Renessansen – Byrd, Lotti, Allegri, Victoria, Palestrina, Gabriel, Kapsberger, Monteverdi
Ensemble 96, dir. Øystein Fevang, Rolf Lislevand og Ensemble Kapsberger
Det er utvilsomt et visst historisk sus over seg å ha en konsert med musikk fra 1600-tallet på Akershus Festning. Bare det å spasere inn i festningens indre til Slottskirken er en oppplevelse i seg selv. Her er murer og stein som kan fortelle en god del!
Nå var ikke forventningene til dagens konsert så høye etter at vi hadde opplevd en del av samme musikken og noen av de samme musikerne i Domkirken på søndag. For Slottskirken fra 1500-tallet har på langt nær samme rom som Domkirken. Ingen hvelvinger og buer kan skape samme form for magisk akustikk vi opplevde for to dager siden. Slottskirken er egentlg ikke noe annet enn et konsertlokale i så måte – og dermed blir lyden i sammenlikning tørr og flat.
Noe kan kompenseres med omgivelser og miljø. Men musikerne hadde også tatt inn forsterkinger i form av blant annet Bjørn Kjellemyhr på bass. En bassist med jazzbakgrunn viste seg å være det rette, for Kapsbergers musikk ligger nær opp til våre dagers improvisasjon. Musikken hans kan best karakteriseres gjennom faste riffs fra bass og dels gitar som så improviseres videre.
Noe av hensikten med dagens konsert var å bringe fram likheter og forskjeller mellom de to komponistpersonlighetene Monteverdi og Kapsberger. De levde samtidig og var den tids ledende toneskapere i Italia, men deres uttrykk gikk stikk motsatt vei. Koret Ensemble 96 og Ensemble Kapsberger framførte hans Magnificat som konsertens avslutning, og det ble definitivt også konsertens høydepunkt.
Det er sympatisk med kor på kammermusikkfestivalen. I sin avdeling før pause presenterte Ensemble 96 verker av blant annet Byrd, Victoria og Palestrina. Før det store høydepunktet med Monteverdi slapp Rolf Lislevand og hans musikere til. Vi har alt nevnt tapet av klang som oppsto med fraværet av akustikken, men Kapsbergers musikk er uansett fascinerende og nærmest elektrisk. Og absolutt gjenkjennelig for vår tid, dette er en type musikk som dagens ungdom ville kjenne seg godt igjen i! Ser vi ikke en Bert Jansch eller John Renbourne – for ikke å snakke om The Pentangle – i dette?
