Spionlivet i Storbritannia

Charles Cumming: Den sjette mann, Gyldendal forlag 2012, 450 s.

Den britiske spionverdenen er heidundrande frisk, i den forstand at det ikke mangler på utrolige overraskelser. Ingen annen nasjon har gjennom tidene kunnet by på så mange fantastiske, dels uvirkelige historier fra virkeligheten som de britiske øyer. Hvem husker vel ikke Philby-affæren og the Cambridge Four? Da må vi også føye til at intet land har heller ikke bidratt så sterkt til litteraturen om spioner som nettopp Storbritannia.

Charles Cumming går i fotsporene til sin tidligere kollega Ian Flemning i den forstand at han skriver bøker og har bakgrunn fra etteretningstjenesten. Men der skiller det seg for vår tids forfatter rekker James Bond neppe opp til engang knehøyde, knapt et sted på leggen.

Den sjette mann er riktignok en kvalitetsthriller som skal ha ros for mye. Jeg likte den intelligente intrigen, som er nåtidsoppdatert og uten firkantete kald krig-sjablonger og det faktum at han holder handlingen langt unna masete action og fysiske eksesser. Snarere er det som hos le Carré (uten sammenlikning forøvrig) resonnementer som driver handlingen framover.

Men den unge forfatteren er ikke helt på høyden i dramaturgien. Du synes det innimellom blir for mange huller og savner mere fres på avgjørende scener, slik den intelligente tonen legger opp til. Særlig på slutten ble vi sittende igjen med mange spørsmålstegn. Slik oppfører da ikke folk seg i tilsvarende situasjoner?

Russlands president Putin er i skuddet, selv om han ikke nevnes med navn. Om denne høyst diskuterte nye tsaren med sine metoder i arv fra det tidligere regimet, har ikke bare svin på skogen, men også en høyst lite ærefull fortid. En litteraturforsker på nyere russisk historie snubler over opplysninger som alle nasjoners etteretnings(u)vesener setter alt inn på å forhindre kommer ut

Som sagt, en intelligent thriller som du absolutt bør ha fornøyelse av. Selv med åpenbare svakheter.