En bok med to sentrale akser: vårt gode liv der alt tilrettelegges for deg utifra godhets-tankegangen på den ene siden og den rasjonelle lønnsomhetsmodellen på den andre.
Rundt dette spinner Jan Grue en fortelling om en jeg-person, iderik og med stor intellektuell kapasitet, som tar seg arbeid i Avdelingen, et slags statlig organ som befinner seg vagt der rasjonell statistikk møter menneskets mer eller mindre irrasjonelle natur og tankebaner. I løpet av handlingen må vi innom en slags kuranstalt. Mennesket har det godt og skal forbedres: men blir det bedre?
Jan Grue: Det blir ikke bedre, Gyldendal 2016, 352 s.
Eller for å stille det anerledes: med retten til selv å velge avslutning på livet sitt, her kalt selvdeterminering eller avslutningsscene?
I partier er dette en raljering over vårt velferdssamfunn, særlig over det miljøet Jan Grue selv tilhører (han er professor i kvalitativ metode ved Institutt for spesialpedagogikk på Universitetet i Oslo). Til tider går det over stokk og stein i disse ‘biokaukasuistiske prosjektet’, vi leser hvordan Jan Grue kan leke seg med ord og begreper. Andre ganger betrakter han enkeltmennesker rundt seg.
Dette er hans første roman. Noen ganger, særlig i starten, kan det føles noe tungt og ekspertstyltete. Men etterhvert slipper han seg løs og gir de få menneskene i bokas handling farve. Da blir straks fortellingen mer levende.
Langt på vei er dette en meningsfull bok om vårt ‘vellykkete’ sosialdemokrati, om det å bli ‘verdensledende’ – i ’morgenlyset lå et land’.
