Uansett hvordan vi snur og vender på det: dette er en uhyggelig viktig bok. For alle oss hundre tusener som vokste opp i denne byen i årene etter okkupasjonen gir denne boka svar på mange av de spørsmålene vi reiste oss. Brakker, forfalne murer, rester etter bunkre, mystiske jernbarespor som forsvinner bort i småskauen, piggtråd midt på jordet osv. Det er mye de voksne ikke ville si, eller kviet seg for å fortelle om, og mye ble derfor overlatt til barns viltre fantasi. Det skal ikke stikkes under en stol at mye av det som skjedde i krigsårene, blant annet i holdninger, ikke framstår så rosen-(blå-hvitt-)rødt som vi gjerne liker det.
Men her er en bok som med bilder og plansjer forteller hva som skjedde fysisk med byen vår de fem årene 1940-45. Samt en god del nær krigshistorie vi ikke var klar over, eksempelvis hvor omfattende jødedeportasjonene var over hele byen, eller trefninger og skyte-episoder mellom motstandsfolk og hird og okkupanter. Jeg var ikke klar over det jeg fikk lese i denne boka: at mine egne besteforeldres hus ble brukt som oppsamlingssted for flyktninger på vei mot Sverige i 1942, blant annet et ikke ukjent antall jøder.
Øyvind Reisegg: Oslo under krigen. Pegasus forlag 2016, 360 s.
Denne boka tar for seg Oslo og Aker sogn under krigsårene, hvor det ble bygget brakker og leire og hvor det var store batterier med antiluftsskyts og følgekastere på sentrale steder som Ekeberg, Bygdøy og Grefsenkollen. Det er ordnet systematisk etter bydel og vei/gate.
Det sier seg selv at når flere hundre tusen okkupasjonssoldater inntar et land, skal det administreres og forpleies. Det oppstår store utfordringer. Skoler og privathjem ble konfiskert i stor utstrekning. Omfattende nybygging fant sted. Særlig var brakkeleirene omfattende og var å se så å si overalt. Mange av dem var i bruk etter krigen, som for å bøte på bolignøden eller som ved Holmenkollen, gi nye militære makthavere (som NATO) hovedkvarter.
I en by pakkes menneskene tett sammen. Det er derfor utrolig å lese om beboerne i den korte Gabels gate på Frogner. Her hadde først Milorg, seinere Hjemmefronten, sitt sentrale kvarter i store deler av krigen. Samtidig bodde sjefstorturistene og lederen for SS i Norge i samme gate eller umiddelbart i nærheten. Milorg foretok også likvidasjoner hjemme hos fremstående nazister i samme gate.
Her får jeg vite at den militærleiren jeg selv en kort stund gjorde tjeneste i som vakt opprinnelig ble bygget av tyskerne og var Oslo-områdets største.
Boken gir en grundig oversikt over byen vi bor i og hva som skjedde her, nærmest gate for gate for sytti år siden. Uvanlig mye krigshistorie som trefninger mellom motstandsgrupper og tyskere eller hird er lagt inn. Omfattende er også dokumentasjonen over jødedeportasjonene til Auschwitz i 1942, hvor i byen de bodde og deres videre sjebne.
Du får vite mye om hvordan okkupantene organiserte sambandstjtenesten sin og hvordan dette kom til nytte etter krigen til sivile formål.
Forfatteren har et solid grunnlag for sin dokumentasjon. Her har et stort antall skriftlige kilder, byarkivet, og militærhistoriske arkiver som Hjemmefrontmuseet bídratt sterkt, og ikke minst Holocaust-senteret på Bygdøy.
Nå som den siste delen av oss som ennå levde under krigen eller vokste opp umiddelbart etter er i ferd med å bli gamle og forsvinne er en slik bok ytterst velkommen!
Dessuten er dette viktig byhistorie.
