Jon Michelet holder fortsatt steamen oppe der han nå fosser i vei og runder femte bok i sin store sjømannnsserie om skogsmatrosen. Men jeg har på følelsen av at han er i ferd med å skrive seg fast, i sin kronologiske beskrivelse av annen verdenskrig er han er ikke kommet lenger enn til Nordmandie-invasjonen og Leyte-slaget ved Filippinene i desember 1944. Oppfølgingen av verdenskrigen går ut over flyten i fortellingen, men bevares, det flyter fortsatt! Det som opprinnelig skulle være tre bøker er nå foreløpig blitt fem. Et hovedpoeng hos ham skulle være å skildre den store uretten som ble begått mot de uteseilende under den annen verdenskrig og i Nortraship-saken. Mén denne sterke uretten bretter seg først ut i årene etter krigen.
Jon Michelet: En sjøens helt, Brennende skip. Oktober forlag 2016, 630 s.
Men pyttsann. Så lenge han skriver friskt og ramsalt tåler vi så gjerne en bok til. Språket er fortsatt ekte sjømannsjargong, det smeller fortsatt herlig mellom skottene av saftige replikker. Der jeg synes det fungerer aller best er dialogene og samtaler – og kranglene! – sjøfolka i mellom, når de samles i messa eller på et utested og replikkene renner ut i sprudlende ord-kaskader som bare sjøfolk kan.
I denne serien har han bidratt til å gi krigsseeilerne en oppreising som de så avgjort fortjener. Det er ingen annen som i en såpass skrivefør nasjon som Norge har skildret krigsseilernes helvete som han har gjort i disse bøkene. Når han så legger til uretten mot dem – som vi alt har fått en forsmak på i ‘glass house’-fengslingene og de stadige hintene i denne boka om hva de forskjellige drømmer om de skal gjøre når pengene kommer – stiger dette verket fram mot noe av det viktigste som er kommet av norsk etterkrigslitteratur og som har betydd svært mye for en stor gruppe.
Derfor må vi så gjerne tilgi at det nå med den femte bok kan føles at det kan gå litt tungt rundt svingene enkelte ganger, at noe av dette kan vi ha lest før. Men jeg er fortsatt imponert over fantasien og detaljrikdommen hos forfatteren. Han skriver om sjømannslivet så du virkelig føler at du står der på dekket i kuling og blest, i denne boka mest under brennende sol.
Når du leser denne boka faller tankene fort inn at Jon Michelet har vært sjømann selv, men i anstendige år etter krigen. Derfor er kanskje noe av beskrivelsene av naturen – og barene! – langs kystene av Mellom-Amerika og Sør-Amerika hentet ut fra hans egne erfaringer. Noen av disse naturskildringene er lyriske og herlig prosa, du føler lyst til å oppsøke strendene i Costa Rica eller de andre stedene han skriver om.
Mot slutten av boka tilspisser det seg. Handlingen får en dramatisk vending da båten til skogsmatros Skramstad roter seg bort i det som kanskje har vært verdens største sjøslag ved Leyte på Fillippinene. Dette var første gangen selvmordsflygere – kamikaze – ble brukt. Det japanske slagsskipet Yamato, det største i den annen verdenskrig, deltok i slaget. I dette slaget var det første gangen hun brukte hovedskytset sitt på 460 mm. Boka slutter med at han ligger på krigslasarett i koma i flere uker etter en hard smell.
I etterordet gir han et innblikk i det møysopmmelige arbeidet som ligger bak innhenting av opplysninger i det å gjøre boka mest mulig historisk korrekt. Han røper her et imponerende arbeid bak det å sanke opplysninger – og siden flette de inn i en fri dikterisk handling. For krigshistorikere må dette være gull verdt!
Med en bok offisielt igjen på beddingen er det bare å glede seg over bok nummer fem. Uansett er dette god og viktig litteratur!
