Raske harde riff, det blir nesten som en konsert med et heavy metal rock band. Janaceks musikkspråk er preget av at han smeller til, ofte hardt og tett. Det er riff som gjerne kunne komme fra elektriske gitarer.
Nå tilhører ikke hans Glagollittiske messe hans mest innadvendte og kontemplative komposisjoner. Det er et rått og nesten brutalt verk, skåret inn til beinet i sitt musikalske uttrykk, kraftige ladninger – riff – fra orkesteret, spenstige orgelpassasjer og krevende solistpartier hvor særlig Measha Brueggergosman gjorde seg bemerket. Over det hele en tilsynelatende flegmatisk Jukka-Pekka Saraste som nok hadde sitt med å holde styr på ‘riffene’ og de sterke utbruddene.
Oslo Konserthus 27.1.2016 Gustav Mahler: Adagio fra Symfoni nr. 10, Alma Mahler: 5 Lieder, Leos Janáček: Glagolittisk messe Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste, Measha Brueggergosman – sopran, Lilli Paasikivi – mezzosopran, Mati Turi – tenor, Ain Anger – bass, Thomas Trotter – orgel, Oslo Filharmoniske Kor
Noe annet ble det med senromantiske Mahler, dvs. Mahler-familien. For her opplevde vi Alma Mahler rykkende opp til å stå sidestilt med sin mann Gustav i konsertsammenheng. Hennes orkestrerte – av finske Panula – sanger er slettes ikke ueffent.
Men for å si det pent, det er himmelvid forskjell mellom mannens symfoniske uttrykk og hustruens forsøk i Lieder-leia. Det er bare synd at gemalen var så forstokket i sitt syn på kvinnens plass i hjemmet – som sin samtid forøvrig – at han uttrykkelig sa at i denne familien var det bare plass til en komponist, underforstått, kvinnens plass var ved barnekrybbe og komfyr. Men at Alma Mahler kunne ha drevet det til noe langt mer interessant enn disse sangene, er utvilsomt!
Gustav Mahlers førstesats til hans ufullførte tiende symfoni vitner om stort og nesten sprengende uttrykksbehov, sprengende i den forstand at han delvis søkte vei ut av rammene til den tradisjonelle tonaliteten og over i et annet musikkspråk som hans samtidige Schönberg. Men gjennom de sterke dissonansene kunne vi ane at Mahler ville gå i en helt annen retning, mot det ekspressive.
En konsert som hvor merkelig det enn kan høres, pekte vei mot en helt annen sjanger og et helt annet musikkspråk.
