Torkel Damhaug: Ildmannen, Cappelen-Damm forlag 2011, 494 s.
Torkel Damhaug fikk Riverton-prisen for denne krim-boka. Ildmannen er ikke bare en fenomenalt godt skrevet bok i spennings-sjangeren. Den er noe langt mer. Det er en roman hvor forfatteren boltrer seg i forfatter-rollen, leker med sjangere og ikke minst med sin egen rolle som forfatter. Det er en krimhistorie hvor han gir plass for den klassiske Agatha Christie-intrigen: at alle er samlet i ‘det lukkete rom’ og hvor alle har gode grunner og motiv for å være morderen.
Han leker også med seg selv og sin egen rolle, men ikke i avgjørende grad i handlingen. Forfatteren har bakgrunn som psykiater og lar det framgå i teksten noen steder om ‘denne psykiateren som nå skriver krim-bøker‘. Lekende gjort fordi her inngår han i hovedpersonens psyke og fabuleringer. En av bipersonene foreslår overfor henne som har et sinn som tilsynelatende ser ut til å tørne fullstendig at ‘hvorfor ikke overlate til denne psykiateren å skrive ut hennes historie….’
Men han går også dypere. Uten å legge skjul på det harsellerer han med den selvforherligende Knausgårdstilen i moderne litteratur, om det å skrive alt om alle og ikke minst seg selv, og dermed utlevere og destruere alle rundt seg. Og dermed ikke minst hvor utlevende og ødeleggende for sinnet forfatterkunsten kan være. Her mer enn aner vi en betydelig grad av selvironi.
Framfor alt er det en spennende og velkomponert krimhistorie vi står overfor med denne Riverton-vinneren. Settingen er våre dagers Romerike som tatt ut av de daglige nyhetene. Her møter vi kulturforskjellen mellom nordmenn og innvandrere og våpenglade gjenger av høyrevridd karakter. Svartetro og mystisisme har en ikke liten plass i intrigen. Forfatteren makter å gi liv til omtrent hver person i handlingen og denne dybden i personene gir troverdighet. Det er ikke hver gang vi opplever dette i norske krim-bøker.
Boka er først og fremst spennende. Et lite hakk opplevde vi ved dramaturgien: spennet mellom de åtte årene i del en og del to virket for brått og kunstig. Men dette er en bagatell.
Noe som ikke er en bagatell er at forfatteren, som mange av oss andre, tydeligvis har et aldri så lite horn i siden på en altfor lett gjenkjennelig politiker og jurist med innvandrerbakgrunn. I denne boka framstilles han som en av de svarteste skurkene som på toppen av sin framgangsrike karriere skjuler fæle ting i fortiden. Men dessverre er mannen altfor tydelig lett gjenkjennelig og dette skjemmer.
Dette er den eneste innvendingen vi har mot boka. En flott vinner!
