Avgangsklassen 1985 på Hamar katedralskole skal feire 30-års jubileum. En av dem er vår gamle kjenning, overbetjent Jonas Vallmann. Og som seg hør og bør en krimfortelling hører det med et mord.
Utgangspunktet for denne fortellingen er lovende: et gjensyn med gamle venner fra ungdommens år, den gang blodet boblet og følelsene var heftige. Gamle minner vekkes igjen til live på godt og vondt. Hvor mye gjenstår av tredve års følelser når man nå er midt i livet og kanskje forlengst er fanget av rutinenes og kjedsomhetens verden? Eller hva skjer når gamle følelser fra ungdommen møter de middelaldrende som har begynt å oppdage sitt kroppslige forfall og dermed selvrespektens nedadstigende kurve.
Knut Faldbakken: Gjensynet, Gyldendal norsk forlag, 2016, 400 s.
Jeg syntes dette utgangspunktet kunne være fascinerende men dessverre dukker det bare glimtvis opp i selve fortellingen. Det er som om politioverbetjenten på død og liv skal presse en krimfortelling inn i en setting som kunne virke lovende i utgangspunktet.
Skjæringspunktet mellom ungdommens følelser og nåtidens gråhet ligger faktisk over hele handlingen men evner likesom ikke helt å ta grepet. I stedet skal vi forstyrres av en krimhistorie. Tilløpene til det som kunne bli interessant makter ikke å hoppe ut av krimfortellingens rammer.
Gamle skjelletter og hemmeligheter faller ut av skapet. Slutten blir på mange måter forutsigelig, vel mye melodramatisk og lite interessant.
